torsdag 29. desember 2016

Saltstraumboka 2016



Årets bok inneholder 32 artikler og epistler og gir leserne et variert og bredt bilde av bygdene rundt Saltstraumen i Bodø.

Boka starter litt kleint, i alle fall for utenbygds lesere. Folkene på Baksundholmen er en femsiders oppramsing av navn på personer og gårder, og forskjellige hendelser mellom ca 1850 og 1910. Det blir mange navn som Arfinn Thesen skriver ned etter hukommelsen. Stedsnavnene er mange, men hvor ligger Baksundholmen, Holmen, Krokan, i Myra og de andre stedene som ikke er med på det flotte kartet helt bak i boka? Det ville vært på sin plass med et kart til i denne artikkelen. En skal ha gode lokalkunnskaper for å følge med her.

Neste artikkel om en skreppehandler fra Uvdal som ble sjøleier på Marvoll er litt bedre. Her trekker Odd Willy Hansen noen større linjer og omtaler bl.a. andre skreppehandlere som slo seg ned i Bodø og Salten. Likevel blir tre knappe sider med tre fine fotos vel intern.

Saltstraumen kirke fyller 130 år i år og omtales i to artikler. Gerhard Lind skriver kort om sin oldefar, kirkebyggeren Eliseus Hansen, snekkeren som reiste kirka. Etterfulgt av en artikkel hentet fra hundreårsskriftet til Saltstraumen kirke om arbeidet med sogneinndeling, annekskirke og behovet for egen kirke på sørsida av Saltenfjorden. I utgangspunktet en fin sammensetting av to artikler om samme tema. Dessverre bygger Lind sin artikkel delvis på den andre, og det blir noen gjentakelser.

Arild Larsen
skriver greit rundt noen Lofotbilder tatt av Ivar Falkflaug på 1920- og 30-tallet. Foto og tekst gir et tidsbilde av lofotfisket på den tiden.

Steinar Høiskar skriver interessant om sin egen bestefar og En familie med jektefart i blodet. Han gir en oversiktlig bakgrunn for familiens historie på gården Høiskar på Gøya (Godøya) og Skålbunes. Hovedpersonen Erik kjøpte gården i 1887, ble enkemann i 1901 med 10 barn og kjøpte i 1909 seiljakta «Ingeborg» kontant for kr 6.600. Når jakta blir solgt ut av familien i 1954 slutter også fortellingen. Underveis på de seks sidene får vi gode bekrivelser av forberedelser til Lofotfisket og fiskeoppkjøp, klippfisktørking på bergene heime og dagliglivet i familien. Spesielt interessant er bånda som knyttes både i økonomisk og sosial sammenheng: Usikkerheten i fisket og omsorg for moderløse barn. 


Erik Pedersen og barna, ca 1905

Familieforholdene avspeiles også godt i testamentet til Eriks far. Faren kunne ikke skrive, og 7. februar 1892, mens de begge er på fiskeoppkjøp i Lofoten, uttrykker faren sin siste vilje til Erik som skriver ned farens testamente 10. februar. Dagen etter dør faren. En dramatisk historie, men Høiskar opplyser ikke om han var syk, eller hadde det skjedd ei ulykke? Her skulle redaksjonen etterspurt mer utfyllende opplysninger. En rask sjekk i kirkeboka dokumenterer at dødsårsaken var en lungesykdom. Gubben skjønte nok at tiden var kommet og da hastet det å skrive ned hvem i slekta som skulle få - eller få kjøpe - hus, jord og båter.

Jeg forundres over at artikkelen bruker ordet Jektefart (med stor forbokstav også!) når båten deres ikke er ei jekt, men ei jakt? Dessuten savner jeg at det ikke nevnes når hovedpersonen Erik døde. Han døde i 1951, forteller Gravminner i Norge.

Temaene er varierte, fra barndomserindringer i verseform, historien om grandtante Annas syskrin og litt om hennes liv, til gamle værtegn. Artikler trenger ikke være lange for å være gode. Hans Jakob Engens møter med Han Wilhelm i Evjen gir et ålreit bilde av venn- og naboskap på tvers av generasjoner.

I første halvdel av 1900-tallet var ungdomslag ofte det eneste organiserte fritidstilbudet på bygdene. Odd Willy Hansen har lest de første protokollene fra UL Blåfells første år, 1925 til 1933. På fire innholdsrike sider får vi vite både om ungdomslagenes funksjon og innhold, samt arbeidet i UL Blåfjell med å finansiere og bygge et eget ungdomshus. Vi skjønner at huset ble reist på sørsida av Straumen, men hvor opplyses ikke. Møteprotokollene er mange ganger litt for knappe, men til dømes debattemnene gir interessante opplysninger om hva folk kunne diskutere i gamle dager: «Tror du paa venskap mellem mand og kvinde?» Vi skulle også gjerne fått fortalt inneholdet i noen av de 65 spørsmålene medlemmene hadde sendt inn til et ungdomslagsmøte. Var de seriøse eller morsomme skjemte spørsmål? Sannsynligvis forteller dessverre ikke protokollene alt.

Barndomsminner fra Skagen
og Skoletid på Hellevik skole er fine og detaljerte 50- og 60-tallskildringer av Kjell Helge Moe De to artiklene på til sammen 16 sider bringer fram en rekke minner hos leserne som var ung for vel 50 år siden. Moe er knapp i omtalene, det er så mye som skal med. Kanskje vil yngre lesere streve med å skjønne alt, men totalt sett gir han et grundig og ærlig resyme av egne opplevelser som svært, svært mange lesere vil kjenne seg igjen i. Her er bibliotekkasser, uteleker, robåt og soldater på øvelse noen få av de mange episodene han forteller om. 

 

Godt at skoleåra på 3-delt skole (elever fra ulike skoletrinn gikk og fikk undervisning i samme klasse) blir forklart for yngre lesere. Jeg konstaterer at Kjell Helge, slik de fleste som har gått på slik skole, er udelt positiv til dette klassesystemet. Det ble kanskje mer læring og mindre mobbing i et slikt miljø.

Moe nevner også vanskelige saker; «Hvis vi hadde gjort noe galt, fikk vi noen ganger juling av pappa» uten å gå i dybden på det temaet. Knuffing mellom kamerater, og et godt øye til jentene er også med. Det er ei fin barndoms- og skoletid vi får innblikk i. Språklig ligger teksten tett opp mot talespråket. Litt morsom er likevel denne setningen om de mange turene til Tuv skole, på andre sida av Sunnstraumen, for å ha skolekjøkken en hel dag; «Om ettermiddagen reiste vi motsatt vei hjem». De fleste gjør nok det, den dag i dag.

Hageliv og botanikk er fokus i tre artikler, plassert samlet i boka. Historiske hager i Saltstraumen av Elisabeth Nilsen gir en oversikt over personer og gårder som brukte dyrkbar mark rundt våningshusene til skjønnhet og trivsel, - til blomster, stauder og trær. Fine bilder og vi ser at både menn og kvinner sysslet med hagebruk. En billedtekst om Eirik Blix trekker inn valgmennene til Eidsvoll på en upresis og misvisende måte. Her burde alt etter siste komma vært strøket.

Arfinn Thesen
fortsetter med Minner fra hager ved Straumen. Han er mer detaljert om personer og ikke minst de mange vekstene som var populær for 50 til 100 år sida. Pryd- og nyttevekster, med navn ukjent for meg, pirrer interessen for denne delen av lokalhistoria vår. Den siste artikkelen er Gunnar Lunds omtale av Flueblomst, en av mange orkideer som vokser i bygda. Til sammen 13 sider om flora og botanikk er vel anvendt i Saltstraumboka. Serien om orkideene vil fortsette i framtidige årbøker.
 
Gunvor Isvik, f. 1928
Litt mer enn 20 sider er årsrevy med et klart historisk preg. Krigshistorie knyttet til restaurering og formidling av tyske krigsfort og fangeleire på Seines er godt forklart og illustrert, mens artikkelen om skoleelevers rydding av krigsminner på Knaplund, sikkert tyske de også, ikke gir leserne noe relevant informasjon. Det gir heldigvis artiklene om den polarhistoriske turen til Skånland og 12 times direkte sakte-TV fra Saltstraumen. Slike artikler kan godt tas med i ei årbok, omfanget er akkurat passe stort.

Historiske artikler skal dominerer ei årbok og det er fint at også kvinners levde liv blir omtalt. Ho Gunvor – den siste fastboende i Isvika forteller om harde vilkår, slit og strev, men også hjertegod omsorg for familie og bygd. Odd Willy Hansen har gitt et varmt portrett av ei kvinne som sleit i utkantens utkant.

Generelt ei god bok, fine fotos hvorav mange store bilder gjør boka lettlest og interessant. Det er flere fotos enn antall sider, men det er på ingen måte ei billedbok. Artiklene spenner vidt og dekker mange lokalhistoriske emner. Lesere utenfor Saltstraumen vil også ha glede av å lese årets Saltstraumbok.

Omtalt av Viggo Eide
Saltstraumboka 2016
128 sider, innbundet 28 * 20 cm 

Utgiver: Saltstraumen museum 2016
Pris kr 250,-
http://saltstraumen-museum.no/

søndag 4. desember 2016

Fauskeboka 2016

Fauskeboka 2016 imponerer fra første stund. Boka er større enn noen gang med over 200 sider, har 30 artikler og er gjennomillustrert med over 230 foto, kart og tegninger. Innholdet er variert; fra istid og steinalder, via industrivekst og klassekamp til etterkrigstid og barndomserindringer. Redaksjonen har også tatt med et par prosaartikler med historisk tilbakeblikk.

I denne boka er det ingen årsrevy for Fauske. Ingen artikler om stort og smått som har stått i lokalaviser og andre medier de siste 12-18 månedene. I år har redaksjonen - Kjell Sture Hugaas og Kjell Bakken – prioritert historiske emner med hovedvekt på perioden 1870 til 1970.

Lengden på artiklene er fra ei til 24 sider, mange svært godt skrevet. Her er noe for enhver smak. Jeg synes også miksen mellom lange artikler og korte en-, to- og tresiders oppslag fungerer godt. Bildegalleri og avisutklipp med korte kommentarer er lettleste og illustrative. Ei slik bok skal helst leses over lang tid. Les ei lang og ei kort fortelling, legg boka fra deg og la det synke inn før du går videre.

Mange gode personportretter av både menn og kvinner rulles opp, spesielt fint å lese om ‘Kallemann’ som framstilles på en lun og respektfull måte. Kvinneperspektivet er godt ivaretatt. Krigen er temaet i tre artikler, men omtales også i flere andre fortellinger. Arbeiderhistorie er naturlig i ei Fauskebok, ikke minst pga gruvedrifta i Sulitjelma. Hele to artikler om emigranter er kommet inn. Jeg synes bredden i temaene er imponerende, den gir et tverrsnitt av kommunens historie. Ei flott bok.

Redaktør Hugaas åpner med en artikkel om Vannspissmusa. En interessant observasjon som gir den lokale fauna litt oppmerksomhet. Også flora og fauna er relevant stoff i ei årbok. Geologi har også sin plass, noe redaktør Bakken viser oss når han lenger bak i 2016-bindet forteller hvordan Isbreen formet Fauske.

Historien om Slaktermester Johan Fredheim gir en fin beskrivelse om oppvekst og liv til en lokal gründer og organisasjonsmenneske, aktiv i idrett, friluftsliv, avholdsbevegelse og Høyre i den røde fauskekommunen. Rikt illustrert og detaljert, forfatteren er Fred-R. Fredheim sønn av slaktermesteren. Teksten er i en muntlig og personlig stil, men jeg synes redaktørene kunne luket ut noen «jeg ser at..» Siste del av artikkelen er bedre i så måte.

Ettersom det er mye å fortelle om et så innholdsrikt liv blir det mange små puslespillbiter som gir et helhetlig bilde av Johan Fredheim. Dog, i omtalen av oppveksten synes jeg at mora hans burde vært mer i fokus. Johans far – Johan Kristian døde i 1902, ett halvår før Johan ble født. Mora må ha vært ei meget sterk kvinne og får etter at hun ble enke (og aldri oppattgift) to sønner i 1909 og 1914. Hennes død nevnes heller ikke artikkelen. Kristine Pernilles historie bør absolutt skrives til neste Fauskebok.
 

Bedre gikk det tekstmessig med en tilsvarende herrebiografi: Minner fra et langt liv i gruva i Sulis om kommunisten og fagforeningsmannen Kristian Moldjord gir en fyldig og interessant beskrivelse av gruvesamfunnets gode og dårlige sider, fra 1901 og utover. Her er mye godt stoff og i tillegg ei ordliste over gruveutrykk som er brukt i teksten. Teksten er bearbeidet etter et gammelt lydbåndopptak, og redaktørene Hugaas og Bakken har klart å beholde den verbale tonen og gjengir en levende øyenvitnefortelling gjennom artikkelen, uten at det går på bekostning av opplysningsverdien. Godt språk.
 
Smeden Joacim Norum omhandler en livet til en mann født utenfor ekteskap og oppvokst i en fosterfamilie i Sulitjelma. Knapt 15 gammel er han når begge fosterforeldrene er døde. Det går han heldigvis godt. Joacims sønn Nils Norum er fortellerstemmen og teksten er ført i pennen av Kjell Sture Hugaas en av de to årbokredaktørene. Artikkelen er god og informativ og gir leseren et nyansert syn på gruvesamfunnet og personene der på 1900-tallet. 

Kallemann – stå-på-mannen med tro på seg selv er historien om en gutt som ble født med Cerebral Parese og som klarte seg fint gjennom livet. At ting tok lengre tid for Karl Moldjord enn de andre i Sulis er forståelig, noe Steinar Nystad får fram på en fin måte. Artikkelen på 9 sider er en løpende fortelling med flere innskutte erindringer fra barndomsvenner og familie. Alle historiene forteller det samme, en blid, handikapet gutt som ble respektert i oppveksten og som voksen utøvet sitt yrke med faglig dyktighet. Ja, visst var han annerledes, men likevel en av oss. Biografien er varm og rørende, usentimental og ærlig.

Kvinneportretter finner vi som sagt også i boka. Artikkelen om Frøken Brunstad er om ei frøken (dvs ugift gjennom livet) som drev kafe i Bodø og dampkjøkken i Sulitjelma. Marit Lund Bødker gir en lun og informativ beskrivelse av Magda Brunstads liv og virke, og damene rundt henne. Et stor familie med et utall nieser, tantebarn, søstre, kokker og stuepiker som ble mildt og vennlig «dyttet i riktig retning» både i kjærlighetslivet og yrkeslivet. Magda Brunstads hovedinteresser var «mat, slekt, mer mat og bridge» siteres det, og hennes ettermæle var godt i slekta. Ei god fortelling om ei kvinne og hennes utradisjonelle liv i et mannsdominert samfunn.

Magda Brunstad til venstre.

Ho Anna fra Erikstad er en flott livsbiografi om ekteparet Anna og Mathias Olsen som giftet seg i 1900 og fikk mange barn og et innholdsrikt liv. Teksten av Marianne Berg-Hagen er bare på fire korte side, men språket er flytende lett og historien er en løpende fortelling om liv og død, gleder og sorger. Huset etter Anna (og Mathias) står i dag på bygdetunet og kalles bestemorhuset.

Fakta bak artikkelen kommer fra vanlige slektshistoriske kilder og lokale bøker og viser hvordan andres liv kan formidles på en god og levende måte.

Forhistorie fra en tid uten skriftlige kilder finner redaksjonen også på sin plass:

Skia som gikk tapt for allmennheten av Odd Rørvik er en bittersøt fortelling om et arkeologisk funn i Vassryggen i Fauske rundt 1938 og som endte i et bål i Sulitjelma tjue år seinere. Vi får høre om skifunnet i ei torvmyr som ikke ble meldt til myndighetene av finnerne og en entusiast som tok vare på den helt til rydding og flytting avsluttet historia på bålet. Vel helt avsluttet er den ikke, Rørvik dokumenterer via muntlige kilder at Vassryggskia ble funnet og gir en grei beskrivelse av utforminga og fargen; grå.

I artikkelen På sporet av en høvding drøfter historikerne far og sønn Lind bakgrunnen og historiske kilder til gården Erikstad. Navnets opprinnelse og betydning, var det her Erik bodde eller tyder Erstad/Ærstad i stedet der herskeren (høvdingen) bodde? Fra historisk dokumentasjon og arkeologiske funn sannsynliggjør Asbjørn P. og Martin E. Lind stedets sentrale funksjoner som må ha preget Erikstad både før og etter 1000-tallet. Artikkelen er godt faglig fundamentert og ført i pennen på en folkelig og grei måte. Det er på sin plass at slike emner og diskusjoner tas med i ei årbok.

Oscar Jacob Imanuel Ripnes er en kort biografi fritt etter hukommelsen om en ung gutt fra Saltstraumen som startet sitt yrkesliv som bakelærling på Fauske og ble generalsekretær i Norsk baker- og konditorforbund i Oslo. For det meste omtales de første åra til Oscar, og spesielt morsomt er episoden der lærlingen gikk på dagen etter en ørefik fra en gretten baker som hadde kranglet med kjerringa. Hjelpegutten fulgte lærlingen ut døra: ‘går hån Oscar, går e og!’ Arfinn M D Thesen krydrer en liten slektshistorie med tidsbilder som flere har stor glede over.

Billedgalleriet er på sju sider med ti store fotos og detaljert beskrivelse av hva og hvem vi ser. Teksten gir leseren bedre forståelse av detaljene, hva vi ser og hva som skjedde med mange av personene som er avbildet.

Faksimiler og tekst fra gamle aviser er fortsatt godt stoff. Interessant å se at Fauske kommune i 1910 hadde både flest skatteytere og høyest inntektsskatt i Nordland.

I disse miljøtider er det morsomt å lese om Saltens første (?) elektriske bil. Den var i drift i Sulis rundt 1945 i ei tid da alle muligheter måtte brukes for å få fire hjul til å går rundt.

Hitlers Polarbane forteller om bakgrunnen for Hitlers planlagte jernbane fra Helgeland til Kirkenes og om arbeidet som nazistenes Organisation Todt, russiske krigsfanger og NSB utførte i Fauske fra 1942 til krigens slutt. Stig Ove Johansen gir en grei og detaljert beskrivelse av anleggene, utgravde tuneller, støpte brukar og dreneringsgrøfter. Der Polareisenbahn skulle åpnes av føreren sjøl 20. april 1945 (på hans 66-års bursdag), men slik gikk det ikke. Ti dager etter Adolfs planlagte togtur til Kirkenes endte han sitt liv i en bunkers i Berlin. En smal og god artikkel som går i dybden på et krigshistorisk tema som er lite omtalt i årbøker.

Lenger bak i boka står to andre krigshistorier. Røde kors under krigen er tittelen på en kort artikkel med muntlig overleveringer av dramatiske dager våren 1940. Innholdet er ok, men framstår som fragmentert. Emnet kan gjerne tas opp i ei seinere årbok med bredere dokumentasjon om bl. a. finlandsflykninger, tyske bombefly, norsk helsevesen og Røde Kors sin rolle i krigsdramaet på Fauske. 


Vi får også lese om ei norsk jente som var røde kors sykepleier på Ortslazarettet på Fauske. Hennes korte historie om kjærlighet, kapitulasjon og forsmedelig tap av statsborgerlige rettigheter i 10 år er opprørende lesning! Egentlig en kvinnehistorie vi kunne fått lese mer om, og redaksjonen ber sine lesere om å sende sine kommentarer til hennes opplevelser i Valnesfjord etter fredsslutningen. 




At artikler kan skrives på dugnad skjønner vi i Mimrebok for første folkeskolekull etter krigen. Hele 22 sider der flere klassekamerater har bidratt med episoder fra sju viktige skoleår, elegant ført i pennen av Audun Johnsen. Den røde tråden er elevenes vennskap og opplevelser, fortellinger om hverandre og ikke minst om lærere og lærerinner som gjorde sitt ytterste for å holde kunnskapsfanen høgt. Kanskje var det fånyttes der og da, men i ettertid ser de tidligere elevene at det var perler som ble kastet for dem. Historiene er mange og mangfoldige, til dels litt personlig uten å bli private. Elevenes navn, deres ektefelle og hvor de bodde seinere i livet er listet opp. Dog savner jeg navnene deres på flere gruppebilder. Jeg vet hvordan Cato ser ut i dag, men hvordan kjenne han igjen på et foto fra før 1955? Tilsvarende ønsker har nok mange lesere. Uansett ei zareptas krukke av interessante minner, hvor alle etterkrigsbarn kan finne noe de kjenner igjen fra sin skoletid. 


Familien i 1917 etter at Ole var kommet tilbake fra Canada. Han fortsatte
arbeidet i Sulitjelma slik han hadde gjort før han dro til Canada.
Emigrasjon til Amerika er som nevnt viet to artikler. Valgte Canadas vide sletteland er en oversettelse av en samtale mellom mor og datter. Mora Tordis Taylor emigrerte med foreldre og seks eldre søsken til Canada i 1922. De var ikke alene, ifølge teksten utgjorde emigrantene fra Fauske ei stor gruppe, opp mot 40 står det. Dog er det 37 på fellesbildet, mens ‘bare’ 30 personer nevnes i teksten. Tordis sin far Ole Osbakk hadde vært i Cananda i fem år fra 1909, mens kona Hilda styrte gården med fem små barn. Det eldste barnet var kun seks år da faren dro for å legge opp penger. Åtte år etter hjemkomsten fikk Ole med seg ‘ei hel bygd’ til de canadiske nybyggermarkene. Vi får høre om tøffe tak, kulde, slit og fire barn som døde tidlig. Likevel gikk det bra med de øvrige, de slo seg opp og fikk ett godt liv. En interessant historie, vi trenger å vite mer om nordlendingene som dro til Amerika. Dessverre noen smårusk i teksten med navn; Olav/Olaf, og alder på barna; Arne og Hans sin alder er byttet om. 

En liten tre-sider omhandler et Amerikabrev fra 35 år gamle Ingvald Andreassen til hans gamle foreldre i Solvika. «Det falder mig tungt at skrive dette brev» sier Ingvald. Han takker nei til å gifte seg med «en ung Jente af velstaaende Foreldre» som foreldrene har funnet til ham. Han er for gammel. «Jeg tror ikke hun kan elske mig, eller gifte sig med mig». Sånn var det den-gang-da.

Fauskeboka 2016 avsluttes med årbokas lengste artikkel på hele 24 sider. Arbeiderorganisering på Fauske 10 år før Sulitjelma av Brigt Kristensen. Han starter med 1.maitogene på slutten av 1890-tallet og tar for seg Fauske og omegns arbeiderforening som ble stiftet i 1896 og fungerte som en blanding av fagorganisasjon og politisk parti med en klar og radikal, sosialistisk profil. Bakgrunnen var endringer i næringsstruktur både oppe i Sulitjelma pga gruvedrifta og nede på Fauske pga marmorbrudd, handelsgate og økende motsetninger mellom innflyttede arbeidere og håndverkere på den ene sida og handelsborgerskapet, bedriftseiere og de liberale politikere og redaktører på den andre sida. I et samfunn under sterk endring ble konfliktnivået høyt. Oppsigelser av ansatte, utkasting av boliger og møtelokaler, svartebøker og registrering av «bråkmakere», forfølging av sosialistiske agitatorer og innreiseforbud til Sulitjelma preget de tre-fira åra denne foreninga eksisterte.

Det arbeiderforeninga ikke klarte, klarte som kjent arbeiderne i Sulis da de samlet seg på isen på Langvannet vinteren 1907.

Artikkelen har et rikt persongalleri – på begge sider – og Brigt Kristensen har snudd hver stein og kilde han kommer over for å dokumentere og «bøte på … og rette opp feil som har ein tendens til å bli gjenbrukt» i historiske artikler om dette emnet. Det klarer han også med rikelige kildehenvisninger og et godt språk, i dette tilfelle radikalt nynorsk: «Vi skal no sjå på ka som skjedde på Fauske hausten 1896». En faglig god artikkel på universitetsnivå.

Årets utgave har redaktørene og Fauske Slektshistorielag all grunn til å være stolt over. Her i Årboka gir vi ikke terningkast, fordi tekst forteller mer enn tall. Men det ville blitt et høgt tall. Fauskeboka 2016 anbefales til alle lokalhistorisk interesserte, også for folk som ikke har direkte tilknytning til kommunen. 

Omtalt av Viggo Eide

Fauskeboka 2016
208 sider, innbundet 28 * 20 cm
Utgiver: Fauske Slektshistorielag 2016
Pris kr 275,-
http://www.fauskeslektshistorielag.no/