Saltstraumboka 2015

Årets utgave av Saltstraumboka er nok en gang et oppkomme av varierte og gode historier. Redaksjonen har laget ei interessant og god bok, 35 store og små artikler på hele 136 sider. Kanskje er Saltstraumboka for omfattende i år? Noe smårusk innimellom har gått hus forbi før trykkinga.

8. årgang av har et foto av Skagen gård på Straumøya på forsiden, en historisk plass som er omtalt i fire artikler på 21 sider i 2015-utgaven. Disse blir presentert på rekke og rad midt i boka, og det er flott at redaksjonen samlokaliserer flere av emnene i boka. Det gir en helhetlig opplevelse for leseren.

Vi får lese om Skagens eldre historie og hele to artikler av Kjell Helge Moe som vokste opp på gården da den var kommunens gamlehjem. De gir både nærhet til, og refleksjoner rundt, et mikrosamfunn totalt ukjent for de fleste.  

Jeg vil også framheve Marit R. Madsens interessante reportasje om «ekteskapsbyrået» på Skagen. Unge piker kom tilreisende for å få arbeid som tjenestejenter, hvor både gårdsarbeid og pasientomsorg gikk om hverandre. Ja, sågar hverdagslivet samme med bestyrerparet og deres fire barn, slik også Moe beskriver i en av sine artikler. Gjennom fire ekteskapshistorier får vi et godt inntrykk av hvor viktig rekrutteringen var, ikke bare for øyas unge gutter, men miljøet som helhet. Godt formulert av ei eldre ansatt dame: Du kommer aldri til å reise fordi «alle jentene som kom til Skagen ble på øya». Her har andre årbokredaksjoner en god inspirasjon til framtidige artikler.

Saltstraumboka 2015 har fire artikler om krigen på 21 sider og tre kvinneportretter på 12 sider. I tillegg et mangfold av andre emner fra bjørnejakt til norskamerikanere på besøk, fra utskifting av jord til tidligere tiders hobbyfotograf som ble ‘offisiell bygdefotograf’ ettersom få andre i bygda hadde eget kamera.

To av krigsartiklene omtaler den samme episoden i juni 1940 da den tyske hærs kanoner beskjøt tyske marinebåter pga en misforståelse. Her trekker krigshistoriker Knut Støre de store linjene og forklare hva som skjedde, mens et øyenvitne – i en muntlig overlevering som seinere er tatt ned på papiret – gir et levende inntrykk av hvordan lokalbefolkninga opplevde den dramatiske episoden.

Artikkelen om en tysk desertørs flukt våren 1945 viser også hvilke problemer og farer lokalbefolkninga utsatte seg for når de skulle hjelpe mannen. Desertøren var egentlig en tvangsutskrevet tsjekker, og kunne oppføre seg litt uvørent. Med påfølgende problemer for hjelperne hans. 

Jeg synes at kvinneportretter er viktige i alle årbøker, da damene i stor grad var limet i småsamfunnene her nord. Gjennom slit og arbeid, omsorg og ulykker, er både ho Engborg i Kleivan og ho jordmor Karoline fra Børelva varmt og godt portrettert. Det er også gjort i fortellingen om gründer Helma Kristine Holmen som etablerte sitt eget hotell på Mo i Rana. Men hvorfor er ikke s-en i en ‘Selma’ oppdaget i korrekturen? Det burde vært enkelt, litt verre er det å se at en byggmester Hansen heter Eleseus i en artikkel og Eliseus. Ja, ja det første navnet er dialekt, det andre bokstavtro.

Slektsforskning er brukt i flere innlegg som et naturlig bakteppe for lokalhistorien. Her må også historien om norskamerikanerne som kom til Marvoll og Rangset i mars 2015 for «å finne sine røtter» omtales. Dette til tross for at jeg sjøl var sterkt involvert i forberedelsene og gjennomføringen av turen. Odd Willy Hansen har skrevet en nøktern og informativ artikkel om besøket til hans 72-årige firmenning fra USA. Leserne får en grei oversikt over levd liv, og en usentimental beskrivelse av hvordan det var for etterkommerne å rusle rundt forfedrenes og formødrenes gamle hustufter.

Artiklene er alle godt gjennomillustrert, men noen av artiklene har dessverre for mange små foto. Når motivet er store landskap, eller flere personer er avbildet, blir dette for smått. Får leseren noe særlig utbytte av så små illustrasjoner? Her burde redaksjonen brukt færre bilder og større bildeflater.

Årets bok inneholder mange flere emner og gode historier enn jeg har omtalt her. Nåtidsartiklene er få, bare sju sider, og faller godt inn i helheten. Saltstraumboka 2015 er absolutt av interesse, også utenfor bygdas egen krets. Den anbefales.

Omtalt av Viggo Eide

Saltstraumboka 2015
136 sider, innbundet 28 * 20 cm
Utgiver: Saltstraumen museum 2015
Pris kr 250,-
http://www.saltstraumen.info/saltstraumboka/2015
http://saltstraumen-museum.wips.no

Slektsbok for Steigen - bind 1

Syvende far i Steigen – slektsbok for Steigen, bind 1.

To tredeler av Steigen kommune har alltid mangla ei god slektsbok. I 1950 kom M.B. Hansens ut med Slekter og gårder i Steigen prestegjeld, men blant slektsforskerne har den vært til liten glede på grunn av svært mange feil og mangler.

Sommeren 2015 ga mangeårige slektsforsker Bjørn Grytøyr (f. 1933) ut på eget forlag bind 1 av slektsboka Syvende far i Steigen og andre slektninger. Et solid verk på 450 sider som dekker alle gårdene i tidligere Steigen og Leiranger kommuner fram til slutten av 1800-tallet. Den geografiske begrensningen er viktig å få med seg, da en tredel av dagens Steigen kommune - tidligere Nordfold kommune - ikke er inkludert i Grytøyr si bok. Det er fordi Asbjørn Lind tidligere har gitt ut slektsbok for Sørfold (to forskjellige utgaver i 1982 og 1996-98), slektsbok for Nordfold (1985), samt slektsbok for Kjerringøy, Nordfold og Sørfold (2000).

Dette er et fornuftig grep av Bjørn Grytøyr, dessuten henviser han alltid direkte til bygd og foreldrepar i Linds bøker, dersom personene i Steigenboka kommer fra eller flytter til nabobygdene utenfor.

Forfatteren redegjør for kildene han har brukt, og presiserer at M.B. Hansen ikke er en av kildene. Videre begrunner han godt valg av stavemåte på personnavn og forklarer hvordan en skal skille identiske stedsnavn som t.d. Myklebostad på Engeløya og Myklebostad i Leiranger. 

Til sammen inneholder boka personaldata fra 99 ulike bygder. I tillegg kommer hele 10 sider med personer som bor på ukjent sted i Leiranger eller Steigen, samt andre steder utenfor kjerneområdene i Grytøyr og Linds bøker.

Nummersystemet et lett å finne ut av. Innenfor hver bygd starter det første kjente paret med nr 1 (dog noen ganger med nr 2) som oftest på 1600-tallet.  Hvis en person kommer fra kjente foreldre eller etablerer seg i et nytt par i eller utenfor bygda gis en par-nummer-referanse i parantes.

Par 47 i Berg, Ole Ediasen 1773-1858 (30) gifter seg i 1803 med Synneve Ediesdatter 1775-1840 (Haug 49) og får fem barn, nr 1 Edias 1806 (61) osv. Dette kan vi lese slik:

Ole Ediasen har kun tall i parantesen. Han kommer derfor fra Berg, foreldrene hans er par 30. Her gjenfinner vi han som barn nr 3 med referanse (47). Synneve Ediesdatter kommer fra (Haug 49). Bygdene står alfabetisk i boka og vi finner henne som barn nr 2 i par 49 på Haug, her med referansen (Berg 47).

Førstefødte barn Edias 1806 (61) har kun tall i parantesen, ergo etablerer han seg i foreldrenes bygd, Berg. Enkelt, ikke sant?

Systemet er ikke unikt for denne boka, mange slektsbøker er bygd opp slik. I tillegg bruker Grytøyr serien 500 for ugifte foreldre. Dette er en sensitiv klassifisering som mange ikke liker. Forfatteren presiserer derfor at han i neste bind, som dekker tiden etter 1900, plasserer gifte og ugifte foreldre i samme nummerserie. Serien 600 omtaler familier bosatt utenfor Steigen prestegjeld, bl.a. Hamarøy, Lødingen m.v.

Til slutt i boka har Grytøyr et par – og foreldreregister på 63 sider med hele 3.357 parforhold. Personer som ikke har dannet par finner vi ikke i registeret, men gifte, barnløse par er med. Det samme er par der bare ett navn er registrert i kildene. Til sammen utgjør lista over 6.600 navngitte personer.

Antall navn i boka vil jeg anslå til langt over 18.000. Sjøl om antallet omfatter samme person flere ganger - først som barn og så i et eller flere parforhold - er det et imponerende materiale han har utarbeidet.

Denne anmelder har ikke hatt tid til å sjekke enkeltopplysninger i slektsboka mot skanna kirkebøker på nett eller originalkilder. Feil vil det sikkert være, noe forfatteren også forklarer i forordet. Men dette endrer ikke en tomme på hovedinntrykket:

Bjørn Grytøyr har levert ei førsteklasses slektsbok som vil stå som en bauta for oss slektsforskere i generasjoner framover. Det er bare å kaste hatten i lufta og rope høgt HURRA! – samt håpe at bind 2 blir utgitt om ikke så lenge.

Omtalt av Viggo Eide 

Slektsbok Syvende far i Steigen og andre slektninger, bind 1

453 sider, innbundet 25 * 17,5 cm
Utgiver: Bjørn Grytøyr 2015
Pris kr 350,-

Hverdag i ruinene - Bodø 1940-1945

Historiker Linda Haukland ga i 2012 ut den første, grundige boka om livet i Bodø under krigen. Hovedfokus er hverdagslivet, men forfatteren går både i bredden og dybden for å sette bodøværingenes krigsopplevelser i sin sammenheng. Dette er ei populærvitenskapelig fortelling med faghistorisk tyngde. Kildene er både skriftlige om muntlige, og det er nok de mange opplysninger, historier og opplevelser fra ca 25 tidsvitner som gir boka en dynamikk som fenger de fleste leserne.

Hverdag i ruinene er inndelt i fire bolker. Den første delen beskriver månedene før krigen kom til Norge 9. april og tida fram til den store bombedagen 27. mai da nesten hele Bodø gikk opp i brann etter et omfattende tysk terrorangrep på en nesten demilitarisert kystby. Haukland plasserer Bodø på kartet og beskriver lokale initiativ for å hjelpe Finland under «vinterkrigen» mot Sovjetunionen november 1939 til mars 1940. Når krigens alvor går opp for bodøværingene starter mange friville lag og nye aksjoner arbeidet med dekke forventede sivile og militære behov.

Krigens handlinger både i Sør-Norge, på Helgeland og ikke minst de enorme slagene i og rundt Narvik i nord vekket opp både privatpersoner, bedriftseiere og offentlig forvaltning. Evakuering av varer og utstyr startet tidlig opp, etterfulgt av evakuering av befolkningen til nærliggende kommuner, i første rekke herredet Bodin som omkranset byen. Derfor omkom bare 15 personer – sivile og militære – om ettermiddagen 27. mai 1940 da 200 sprengbomber og 1000 brannbomber utslettet byens sentrum og 60 % av bolighusene. Dessverre opplevde både butikker og privathus en betydelig plyndring i dagene etterpå.

Den andre delen av boka omhandler vanlige folks hverdagsliv med store og små problemer. Her kommer en rik variasjon av opplevelser og hendelser – sett nedenfra - som viser at mange opplevde det samme. Samtidig poengterer historiker Linda Haukland at det ikke er grunn til å kalle summen av krigserfaringene som en kollektiv bevissthet eller felles offisiell historie. Her briljerer hun også med godt språk og en fin blanding av skriftlige kilder og personlige anekdoter. 

Den tredje bolken fokuserer på det mer farlige, tyske soldater, sikkerhetspolitiet, NS-medlemmer og det store innslag av krigsfanger på halvøya. Siviles kontakt med vanlige soldater var mer vennlig på landet enn i byen. Men en fordobling av innbyggertallet i en husvill by skapte situasjoner som mange ganger fikk et negativt utfall. Et NS-medlem – torturisten Jonny Larsen – er spesielt omtalt. Han ble også dømt til døden etter krigen og henrettet på Bremnes fort nord for Bodø. Det er godt å lese at tidsvitnene, som i 1947 mente at straffen var fortjent, i dag ser på saken med mildere øyne: «straffen var for streng».

Bokas fjerde bolk er en kort gjennomgang av kapitulasjon og fred, festiviteter og hjemsending av krigsfanger, før den nye hverdagen kommer, men: «Bodø ble aldri det samme igjen etter andre verdenskrig».

Hverdag i ruinene er rikt illustrert med et vell av sort/hvitt-fotos og dokumenter, tabeller og faktabokser. Av naturlige grunner er mange fotos i lite format. Dessverre gir ikke trykkingen alle bildene full rettferdighet, noen blir for matt.

Totalt sett gir Linda Hauklands «Hverdag i ruinene» et godt tverrsnitt av Bodø under krigen og den kan trygt anbefales for historisk interessert, også dem som ikke er hjemmehørende i byen.

Omtalt av Viggo Eide

Linda Haukland
Hverdag i ruinene
Bodø 1940-1945
270 sider, innbundet 21,5 *21,5 cm
Orkana Akademisk 2012
Pris kr 379