Skjerstad 2011

Ka du frætta dar? – er ei lokalhistorisk årbok for tidligere Skjerstad kommune. Årets bok har en fin blanding av gammelt og nytt i 32 små og store artikler. Teksten er rikt illustrert, som alltid kun sort/hvitt bilder. Kun 5 % av boka dekker fjorårets hendelser. Jeg skulle ønske at forsiden og de dagsaktuelle bildene var i farger.

Slektsinteresserte finner mye nyttig i 2011-utgaven. Den lengste artikkelen er på elleve sider. Randolv Gryt skriver om Gammelgården på Skjerstad fra byggeåret 1682 til i dag. Merk at ”på Skjerstad” betyr på gården Skjerstad der kirka også ligger, mens ”i Skjerstad” betyr kommunen/bygda. Har får vi mye opplysninger om personer og eiendomsforhold, prester, klokkere og lærere. Mye nytt som ikke underbygges fullt ut: ”Men det får dere lese når Gårdshistoria blir ferdig.” Ettersom Gryt er sentral i utarbeidelsen av Gårds- og slektshistorien velger jeg å feste lit til fortellinga.

To bidragsytere jeg vil trekke fram er Ole Jørgen Nilsen og Hjalmar Berg med hhv to og tre interessante artikler. Nilsen skriver om ”flygarn” fra Breivik – en ung manns ferd fra mekaniker til flyger i forsvaret. Det er viktig å få med historiene til dem som dro ut. I samme sjanger er Nilsens artikkel om sin egen far som jobbet for ing. F. Selmer i Australia i 1951-53. Nytt for meg at så mange som 250 nordmenn jobbet flere år ”down under” med kraftverkutbygging på 50-tallet. 15 sider til sammen.

Hjalmar Bergs artikler har mer spredning i tema: Et par samiske ski og litt om Sara-Jonas 1858-1916 som brukte dem. De underjordiske i Jordbrudalen er aktive også i vår tid, kan vi lese: Akt dokker førr Jordbrudalen. Dar e da ikkje trutjt. Bergs lengste artikkel er nyttig for mange langt utover bygda. Tidsbilde fra en svunnen tid handler om hvordan legebesøk og syketransport foregikk i ei tid uten telefoner, dårlige veier og komplisert transport. Vi er i mars 1943, og den unge gutten kommer fram til sykehuset for seint. Dermed får vi også vite mer om begravelseskikkene, riter og selskaper som neppe var ulikt fra andre bygdelag på den tid og sikkert uendret gjennom tohundre år. Elleve sider til sammen.

Ellers inneholder årboka mange dikt og epistler om helsestell, sangerlag, hytteliv og ferdaveier. Kvinneperspektivet er tilstede, samisk er som nevnt med i en artikkel og krigshistorien er med, sjøl om det ikke er regulære krigshandlinger som omtales denne gangen.

Bakerst i boka står også denne gang et register over artiklene i årbøkene etter 1990, sortert på forfatternavn. Jeg anser dette som uinteressant fyllstoff. Opplaget er i 2011 økt til 650. Lokal­historisk er dette ei variert årbok, som alle Skjerstadværinger bør ha i hylla si.

Årbok for Skjerstad 2011
112 sider, innbundet 25 * 18 cm
Utgiver: Årboknemnda i Skjerstad 2011
Pris: 250
www.skjerstad.info

Omtale ved Viggo Eide

Keiser Wilhelm i Norge

”Noen ganger lurer jeg på om jeg virkelig er keiser, eller bare stormannsgal?” sier keiser Wilhelm II. ”Kanskje begge deler” svarer hans venn i følge vittighetsbladet Simplicissimus i 1895. Denne oppdiktede dialogen beskriver Tysklands og Europas siste keiser i et nøtteskall, men den belyser ikke hvorfor Norge og nordmennene tok så godt imot ”der Reisekaiser” som kom hit 23 somre.

Den forklaringa har imidlertid historiker Svein Skotheim gitt oss i boka Keiser Wilhelm i Norge. På 240 lettleste og illustrerte sider gir Skotheim en grundig innføring i Wilhelms bakgrunn og opphav før han som 29 åring blir Keiser i 1888 – det såkalte trekeiseråret. Det året døde både bestefaren Wilhelm I og faren Fredrik III etter tre måneder regjeringstid.

Keiserens fortid var 500 års prøyssisk kongedømme og samlingen av Tyskland i 1871 som bestefaren og Otto Bismarck sto for. Keiserens framtid var 30 år med sterk politisk og industriell utvikling, kombinert med adelen og monarkiets ferd inn i solnedgangen. Boka viser oss hvorfor Wilhelm II ble populær i sin samtid samtidig med at hans bakgrunn og oppførsel gjorde han til en litt latterlig operalignende karakter. Men vi skal ikke bare vurdere keiseren i etterpåklokskapens grelle lys, han var også en mann med betydelige liberale tanker.

Svein Skotheim beskriver Wilhelms liv i Tyskland, reisene i Norge og krigen og dens følger for ham. Den største bolken er naturlig nok bokas tittel Keiser Wilhelm i Norge, et fremmed land han tilbrakte til sammen mer enn to år i.

Reisene er ikke presentert i kronologisk rekkefølge, men geografisk-kronologisk. Etter å ha lest boka to ganger er jeg stø på at dette var et klokt valg. Med 23 norgesbesøk mellom 1889 og 1914, hvorav flere steder ble besøkt over 15 ganger må forfatteren velge innfallsvinkel for å presentere stoffet. Besøkene før 1905 presenteres i en Vestland- og fjordbeskrivelse der det viktigste som skjedde t.d. i Stalheim tas opp samlet. Byene langs kysten er viet et eget kapittel, med fokus på Molde som var favorittbyen og ble besøkt hvert eneste år, samt Ålesund og bybrannen i 1904. Keiserens innsats etter at Ålesund brant var en av de viktigste årsakene til hans langvarige popularitet. Nord-Norge presenteres for seg, dessverre er Bodø litt kort omtalt, noe som ifølge Skotheim - i et foredrag hos DIS-Salten Slektshistorielag – skyldes lite kildemateriale og få lokale informanter.

Keiseren og Hans Dahl med hvitt skjegg

Keiser Wilhelm er gitt en redelig og saklig presentasjon i denne boka som tiltross for sitt europeiske utgangspunkt i stor grad er ei god lokalhistorisk bok. Keiserens popularitet skyldes dels at han var så godt som den eneste monark som besøkte broderfolket i Norge under unionstiden, nødhjelpen til Ålesund, de få besøkene i Sverige (tre mot 23 i Norge) og hans sosialliberale lovgivning, men mest av alt keiser Wilhelm som person. Han kom i kontakt med både høg og lav i samfunnet, og tok imot alle med åpent sinn, åpen båt og elskverdig vesen. Så får vi heller være overbeærende men hans fascinerende forkjærlighet for vikingtidens sagahelter. Han var – på norsk jord og fjord – hel ved.

En liten feil finnes i boka under omtale av kunstnerkolonien i Balestrand. I avsnittet Balholm nevnes at historiske malerier og skulpturer sto høgt i kurs. På side 67 står denne teksten:
”Det samme gjaldt for nasjonalromantikere som Hans Dahl og Adelsteen Normann, som malte bunadskledde søndagsmennesker i båter og ved naust i norske fjorder.”

Skotheim sier at han har fått kritikk fra flere for omtalen av Eilert Adelsteen Normann, og ba meg om en alternativ tekst. I andre opplag vil dette stå:

”Det samme gjaldt for nasjonalromantikere som Hans Dahl, som malte bunadskledde søndagsmennesker i båter og ved naust i norske fjorder. Dahl - som opprinnelig kom fra Granvin i Hardanger - malte gjerne ferme jenter i hardangerbunad i Sognefjorden.

Landskapsmaleren Adelsteen Normann fra Bodin i Salten sto derimot for en annen stil i sine store komposisjonsmalerier der vestnorske fjordarmer eller nordnorske fiskevær viste et vilt og dramatisk bilde av det norske landskapet. Allerede i 1890 kjøpte Wilhelm Normannmaleriet Fra Nærøyfjord i Norge på Berlinerakademiets utstilling.

Keiseren var så begeistret for Normann at han sommeren 1914 bestilte et over tre meter langt maleri av Lyngsalpene i Troms. Pga krigen fikk han ikke med seg maleriet til Berlin. Adelsteen Normann var ikke ferdig med det da keiseren seilte hjem for siste gang.”

Wilhelms jakke

Svein Skotheim har med Keiser Wilhelm i Norge gitt oss ny og nyttig kunnskap om hverdagsliv og fest i Norge for hundre år siden. Det 20ende århundre starter med skuddene i Sarajevo og slutter med Berlinmurens fall. 1900-tallet er på godt og ondt Tysklands århundre. Skal vi forstå forrige århundre, må vi også kjenne til Wilhelm II (1859-1941). Et poeng som Skotheim gjør mer ut av i sine foredrag enn det framkommer i teksten. Konklusjonen er entydig: Boka anbefales på det sterkeste. 

Omtalt av Viggo Eide