Skjerstad 2011

Ka du frætta dar? – er ei lokalhistorisk årbok for tidligere Skjerstad kommune. Årets bok har en fin blanding av gammelt og nytt i 32 små og store artikler. Teksten er rikt illustrert, som alltid kun sort/hvitt bilder. Kun 5 % av boka dekker fjorårets hendelser. Jeg skulle ønske at forsiden og de dagsaktuelle bildene var i farger.

Slektsinteresserte finner mye nyttig i 2011-utgaven. Den lengste artikkelen er på elleve sider. Randolv Gryt skriver om Gammelgården på Skjerstad fra byggeåret 1682 til i dag. Merk at ”på Skjerstad” betyr på gården Skjerstad der kirka også ligger, mens ”i Skjerstad” betyr kommunen/bygda. Har får vi mye opplysninger om personer og eiendomsforhold, prester, klokkere og lærere. Mye nytt som ikke underbygges fullt ut: ”Men det får dere lese når Gårdshistoria blir ferdig.” Ettersom Gryt er sentral i utarbeidelsen av Gårds- og slektshistorien velger jeg å feste lit til fortellinga.

To bidragsytere jeg vil trekke fram er Ole Jørgen Nilsen og Hjalmar Berg med hhv to og tre interessante artikler. Nilsen skriver om ”flygarn” fra Breivik – en ung manns ferd fra mekaniker til flyger i forsvaret. Det er viktig å få med historiene til dem som dro ut. I samme sjanger er Nilsens artikkel om sin egen far som jobbet for ing. F. Selmer i Australia i 1951-53. Nytt for meg at så mange som 250 nordmenn jobbet flere år ”down under” med kraftverkutbygging på 50-tallet. 15 sider til sammen.

Hjalmar Bergs artikler har mer spredning i tema: Et par samiske ski og litt om Sara-Jonas 1858-1916 som brukte dem. De underjordiske i Jordbrudalen er aktive også i vår tid, kan vi lese: Akt dokker førr Jordbrudalen. Dar e da ikkje trutjt. Bergs lengste artikkel er nyttig for mange langt utover bygda. Tidsbilde fra en svunnen tid handler om hvordan legebesøk og syketransport foregikk i ei tid uten telefoner, dårlige veier og komplisert transport. Vi er i mars 1943, og den unge gutten kommer fram til sykehuset for seint. Dermed får vi også vite mer om begravelseskikkene, riter og selskaper som neppe var ulikt fra andre bygdelag på den tid og sikkert uendret gjennom tohundre år. Elleve sider til sammen.

Ellers inneholder årboka mange dikt og epistler om helsestell, sangerlag, hytteliv og ferdaveier. Kvinneperspektivet er tilstede, samisk er som nevnt med i en artikkel og krigshistorien er med, sjøl om det ikke er regulære krigshandlinger som omtales denne gangen.

Bakerst i boka står også denne gang et register over artiklene i årbøkene etter 1990, sortert på forfatternavn. Jeg anser dette som uinteressant fyllstoff. Opplaget er i 2011 økt til 650. Lokal­historisk er dette ei variert årbok, som alle Skjerstadværinger bør ha i hylla si.

Årbok for Skjerstad 2011
112 sider, innbundet 25 * 18 cm
Utgiver: Årboknemnda i Skjerstad 2011
Pris: 250
www.skjerstad.info

Omtale ved Viggo Eide

Keiser Wilhelm i Norge

”Noen ganger lurer jeg på om jeg virkelig er keiser, eller bare stormannsgal?” sier keiser Wilhelm II. ”Kanskje begge deler” svarer hans venn i følge vittighetsbladet Simplicissimus i 1895. Denne oppdiktede dialogen beskriver Tysklands og Europas siste keiser i et nøtteskall, men den belyser ikke hvorfor Norge og nordmennene tok så godt imot ”der Reisekaiser” som kom hit 23 somre.

Den forklaringa har imidlertid historiker Svein Skotheim gitt oss i boka Keiser Wilhelm i Norge. På 240 lettleste og illustrerte sider gir Skotheim en grundig innføring i Wilhelms bakgrunn og opphav før han som 29 åring blir Keiser i 1888 – det såkalte trekeiseråret. Det året døde både bestefaren Wilhelm I og faren Fredrik III etter tre måneder regjeringstid.

Keiserens fortid var 500 års prøyssisk kongedømme og samlingen av Tyskland i 1871 som bestefaren og Otto Bismarck sto for. Keiserens framtid var 30 år med sterk politisk og industriell utvikling, kombinert med adelen og monarkiets ferd inn i solnedgangen. Boka viser oss hvorfor Wilhelm II ble populær i sin samtid samtidig med at hans bakgrunn og oppførsel gjorde han til en litt latterlig operalignende karakter. Men vi skal ikke bare vurdere keiseren i etterpåklokskapens grelle lys, han var også en mann med betydelige liberale tanker.

Svein Skotheim beskriver Wilhelms liv i Tyskland, reisene i Norge og krigen og dens følger for ham. Den største bolken er naturlig nok bokas tittel Keiser Wilhelm i Norge, et fremmed land han tilbrakte til sammen mer enn to år i.

Reisene er ikke presentert i kronologisk rekkefølge, men geografisk-kronologisk. Etter å ha lest boka to ganger er jeg stø på at dette var et klokt valg. Med 23 norgesbesøk mellom 1889 og 1914, hvorav flere steder ble besøkt over 15 ganger må forfatteren velge innfallsvinkel for å presentere stoffet. Besøkene før 1905 presenteres i en Vestland- og fjordbeskrivelse der det viktigste som skjedde t.d. i Stalheim tas opp samlet. Byene langs kysten er viet et eget kapittel, med fokus på Molde som var favorittbyen og ble besøkt hvert eneste år, samt Ålesund og bybrannen i 1904. Keiserens innsats etter at Ålesund brant var en av de viktigste årsakene til hans langvarige popularitet. Nord-Norge presenteres for seg, dessverre er Bodø litt kort omtalt, noe som ifølge Skotheim - i et foredrag hos DIS-Salten Slektshistorielag – skyldes lite kildemateriale og få lokale informanter.

Keiseren og Hans Dahl med hvitt skjegg

Keiser Wilhelm er gitt en redelig og saklig presentasjon i denne boka som tiltross for sitt europeiske utgangspunkt i stor grad er ei god lokalhistorisk bok. Keiserens popularitet skyldes dels at han var så godt som den eneste monark som besøkte broderfolket i Norge under unionstiden, nødhjelpen til Ålesund, de få besøkene i Sverige (tre mot 23 i Norge) og hans sosialliberale lovgivning, men mest av alt keiser Wilhelm som person. Han kom i kontakt med både høg og lav i samfunnet, og tok imot alle med åpent sinn, åpen båt og elskverdig vesen. Så får vi heller være overbeærende men hans fascinerende forkjærlighet for vikingtidens sagahelter. Han var – på norsk jord og fjord – hel ved.

En liten feil finnes i boka under omtale av kunstnerkolonien i Balestrand. I avsnittet Balholm nevnes at historiske malerier og skulpturer sto høgt i kurs. På side 67 står denne teksten:
”Det samme gjaldt for nasjonalromantikere som Hans Dahl og Adelsteen Normann, som malte bunadskledde søndagsmennesker i båter og ved naust i norske fjorder.”

Skotheim sier at han har fått kritikk fra flere for omtalen av Eilert Adelsteen Normann, og ba meg om en alternativ tekst. I andre opplag vil dette stå:

”Det samme gjaldt for nasjonalromantikere som Hans Dahl, som malte bunadskledde søndagsmennesker i båter og ved naust i norske fjorder. Dahl - som opprinnelig kom fra Granvin i Hardanger - malte gjerne ferme jenter i hardangerbunad i Sognefjorden.

Landskapsmaleren Adelsteen Normann fra Bodin i Salten sto derimot for en annen stil i sine store komposisjonsmalerier der vestnorske fjordarmer eller nordnorske fiskevær viste et vilt og dramatisk bilde av det norske landskapet. Allerede i 1890 kjøpte Wilhelm Normannmaleriet Fra Nærøyfjord i Norge på Berlinerakademiets utstilling.

Keiseren var så begeistret for Normann at han sommeren 1914 bestilte et over tre meter langt maleri av Lyngsalpene i Troms. Pga krigen fikk han ikke med seg maleriet til Berlin. Adelsteen Normann var ikke ferdig med det da keiseren seilte hjem for siste gang.”

Wilhelms jakke

Svein Skotheim har med Keiser Wilhelm i Norge gitt oss ny og nyttig kunnskap om hverdagsliv og fest i Norge for hundre år siden. Det 20ende århundre starter med skuddene i Sarajevo og slutter med Berlinmurens fall. 1900-tallet er på godt og ondt Tysklands århundre. Skal vi forstå forrige århundre, må vi også kjenne til Wilhelm II (1859-1941). Et poeng som Skotheim gjør mer ut av i sine foredrag enn det framkommer i teksten. Konklusjonen er entydig: Boka anbefales på det sterkeste. 

Omtalt av Viggo Eide 

Meløy - Den stille fjerding - nr 25

Noen ganger bare innbyr ei lokal årbok til å bli åpnet. Årboka fra Meløy historielag er ei slik bok - det lyser skrive- og leseglede av den. Layouten er lekker og bildeutvalget meget godt.Mange årbøker sliter med å integrere dagsaktuelle artikler og bilder med de historiske tilbakeblikk. Meløy historielag kombinerer det med bygdevise beskrivelser hvor de både trekker de lange linjer og oppdaterer med flotte fargebilder anno 2009.

Årbok nr 25 starter med Åmøyhamn i for- & nåtid, mens Neverdal er årets bygd tilslutt i boka med flotte fargebilder. Mellom disse er det få artikler fra året som gikk. Boka er litt mindre enn fjorårets og har 128 sider, hvorav kun åtte sider kan kalles samtidsstoff og åtte sider er de nye bildene fra Neverdal. 
 
De første vel 60 sidene av årboka er genuint historisk interessant. Her er slekts- og lokalhistorie, barndomsminner og biografiske artikler. DIS-Salten medlem Anne Rita Kolberg har publisert sin Slektshistorie fra gården Setvik. Jeg vil også trekke fram den gode biografien om Martin Buvik. Krigen er også nevnt i noen av historiene, men den er viet stor plass lenger bak: 
 
Hovedartikkelen omhandler Operasjon Muskedunder – en norsk-britisk sabotasjeaksjon i Glomfjord september 1942. Håvard J. Nilsen har laget en interessant artikkel på 12 sider. Jeg har hørt dette som foredrag av ham, og sett fram til å lese historien. Et minus er bruk av ”historisk presens”. Håvard forklarer at noe det som skrives ikke er dokumenterbart, men det kan ha foregått slik:

”Et skudd lydes. Nestemann hentes. Kanskje er det nestkommanderende Joe Houghton som fremdeles har armen i fatle ettes skuddvekslingen for en måned siden.”

Jeg er i tvil om denne framstillingsformen bør inn i ei årbok. I skolesammenheng er dette en suveren formidling av spennende stoff, men i skriftlig form heller jeg mer mot sikrere opplysninger og kilder. Dette må forfatter og redaksjon ta bevisst stilling til. 
 
De 46 siste sidene (eks Neverdalbildene) er blandet drops med grei lokal tilknytning, Av generelle interesse er nok Arnfinn Myrvang og Per Swensens tre artikler om bedehusene. Her vil flere kjenne seg igjen.
En artikkel om Martin Åbotsviks billedsamling, som nå er digitalisert og lagt ut på nettet, fenger min nysgjerrighet. Her er adressen: http://www.aagskardet.com/bilder/martinsfotosamling.htm
Meløybok nr 25 er ei flott årbok, også for oss som ikke kommer fra dette området.

Meløy – Den stille fjerding – nr 25
128 sider, innbundet 26 * 20 cm
Utgiver: Meløy Historielag 2009
Pris: Kr. 250,-.
http://www.denstillefjerding.org

Omtalt av Viggo Eide

Saltdalsboka 2008

I Saltdal er det kommunen som gir ut årboka. Det har tydeligvis vært et skifte i redaksjonen. I alle fall ble jeg litt skuffet, med tanke på fjorårets gode bok fra "dal over fjordan". Årets bok er preget av to menn: Trygve Hoff og Sverre Breivik. Boka har god trykk og mange, mange, mange fotos - både sort/hvitt, men mest i farger.
Artiklene kunne hatt et bedre presisjonsnivå. Jeg pleier ikke å kommentere alle slags skrivefeil, men dette på side 79 var drøyt: "I krigsårene ble vognparken rekvirert av forsvaret, og virksomheten kunne ikke fortsette så lenge krigen varte." Forsvaret i Nord-Norge kapitulerte i juni 1940. Etter den dato regjerte den tyske okkupasjonsmakten, og dem vil jeg ikke kalle "forsvaret". Ble vognparken rekvirert av forsvaret i april/mai 1940, eller ble vognparken rekvirert av tyskerne i krigsårene 1940-45? 
 
Saltdals stor sønn, dikter, komponist, æventyrer og altmuligmann ville ha fylt 70 år sommeren 2008. Året ble et Trygve-Hoff-år med mange flotte arrangement, CD- og bokutgivelse samt flere feiringer. Christian Næstbys Prolog om Trygve Hoff fra 7. juli - som var 70 års dagen - er drivende godt skrevet, og sikkert en opplevelse å få høre en sommerdag i denne vakre nordlandsbygda. God er også Arild S. Ellefsens personlige og kunstneriske biografi, som forresten er med i CD-boksen som ble utgitt i fjor. 24 sider om Hoff er flott prioritering i denne årboka. 
 
Oline Karine Hansdatter, gift Hansen, 1862-1962, opplevde som 13 åring å ligge skinndød i fem dager. Hun våknet først da de skulle sette lokket på kista. Interessant for flere, fenomenet er heldigvis ikke-eksisterende i dagens samfunn. 
 
Krigshistoriske tema er knyttet til en artikkel om livet tilMotstandsmannen Odd Mjelde 1916-2008 fra Bergen, som var i Salten våren/sommeren 1945 og giftet seg med Kari Willumsen fra Rognan. En kort artikkel om (de tyske) Jernbanebruene nederst i Saltdal er også interessant lesning. 
 
Annen transporthistorie er om Ottar Viks 40 år som lastebileier, og Albinussen Reiser gjennom 75 år. Temaene ellers er knyttet til noen personportretter, mange sangkor, skolekorpset er 50 år, hornorkesteret hele 100 år, kunstgress og håndball - for å nevne et representativt utvalg. Blåfrostprofilen, komponist Fred Jonny Berg får fortjent oppmerksomhet. Kavalkaden Glimt fra året som gikk er på hele 26 sider. Dét er - sett under ett - i meste laget. 
 
Sverre Breivik er tilsatt som optimist i ei prosjektstilling og er redaktør for Saltdalsboka i år. I tillegg til redaktøroppgaven har han skrevet minst 42 sider. I forordet står det at boka er "avhengig av ... alle innspill gjennom året". Det er forståelig. Årbøker er med på bygge identitet og trekke linjene mellom fortid og framtid. Det beste saltdalingene kan gjøre er å sende inn masse stoff til redaksjonen slik at de kommende årbøker når samme høge nivå som før. 
 
Saltdalsboka 2008
112 sider, innbundet 26 * 19 cm
Utgiver: Saltdal kommune 2008
http://www.saltdal.kommune.no/prisliste.html

Omtalt av Viggo Eide

Gudbrand nr 2 – 2011

Juniutgaven av tidsskriftet til Gudbrandsdal Slektshistorielag er på 44 sider og inneholder mye historisk stoff som fenger langt ut over dalen.

Vegard Vigerust fortsetter fortellingen om etterkomarane til Bjørner Sjugurdson Ekre – Bonden som fraus i hel på Bottflyom i 1787. I fjor omtalte han døtrene Mari og Guri. I år fortsetter han med datra Anne og noen av hennes ni barn. På sju sider gir han et godt oversyn over denne ætta fra 1801 til langt ut på 1900-tallet. Etterkommerne til alle ni barna blir ikke fulgt videre, men ved utvalgte slektslinjer viser han både hvordan folk flyttet fra gard til gard, giftet seg og fikk nye etterkommere. De kan kanskje høres kjedelig ut, men Vigerust har en lett penn og vi holder tråden i historien. Det er en levende slektssaga han trekker opp og vel verdt å lese.

En lengre artikkel av Even Bergsengstuen omhandler Gudbrandsdøler funnet i kirkebøkene i Ringsaker (del 3). Hele 23 sider med detaljerte personalopplysninger. Hovedvekten er på tidlig 1800-tall og et hundreår etterpå, enkelte tråder følges halvannet hundreår. Nyttig informasjon for døler som leter etter utflytta slekt.

De øvrige sidene i Gudbrand nr 2 omhandler organisasjonsstoff og etterlysninger/svar på slektsgåter.

Omtalt av Viggo Eide

Gudbrand nr 4 - 2008

Gudbrandsdal slektshistorielag gir ut tidsskriftet Gudbrand fire ganger pr år. Det sendes til de vel 150 medlemmene, & vi i DIS-Salten har en utvekslingsavtale der vi bytter tidsskrifter. De får vårt Salten Slekt, vi får deres utmerkede Gudbrand.

I tolv år har jeg fulgt med Gudbrand, & sjøl uten slektsgreiner i denne delen av landet har jeg stor glede av å lese de faglig gode artiklene. En del emner gjenkjenner jeg fra min del av landet, t.d. emigrasjon til Amerika. Annet materiale er meget sterkt knyttet til dal & fjell. Likevel er det interessant stoff.

Nå avdøde Tore H. Vigerust er en av bidragsyterne i det skanna heftet til venstre. Hovedartikkelen er skrev av Svein Arnold Bjørndal & omhandler Erik Leikvam i Gausdal nevnt 1610 m.v.

Tidsskriftet har en stram profil, der innlegg & info deles inn i gruppene

Informanten - lagsnytt & bokmeldinger
Studenten - studier innen slektshistorie
Debattanten - spørsmål & svar om slekt & slikt

Gudbrandsdal slektshistorielag har en enkel hjemmeside for de som er interessert i å melde seg inn m.v.

Omtalt av Viggo Eide

Levd liv 2010

Årsskrift for Ulstein Historielag

Årbokserien Levd liv kom i fjor med 6te utgaven. Den dekker et område av landet som jeg ikke har lokalt kjennskap til. Førsteinntrykket er delikat, ei solid innbundet bok og formatet er uvant liten: omtrent A5 størrelse. Den har preg av ”håndbok” - slitesterk fordi den sannsynligvis blir mye brukt og mye lest? Andreinntrykket leseren får er det omfattende billedmateriale. Foto og illustrasjoner dekker ca 40 % av sideflatene. Det er m.a.o. ei bok både store og små vil bla igjennom mange ganger. Alt er i sort/hvitt, og noen ganger savner jeg fargene. Det tredje som vi straks legger merke til er en gjennomtenkt og gjennomført layout der bl.a. alle artiklene begynner likt med tittel og fontbilde, samt kort omtale av forfatteren. Levd liv innbyr til leseglede. Så mer om innholdet:

13 artikler dekker 150 velformulerte sider. De tre lengste er på 18 sider hver, den korteste på fem sider. Tidsepokene som dekkes er fra midten av 1800-tallet til vår tid med en klar fokus på forrige århundre. Noen artikler har primært lokal interesse som Har Ulsteinsvik eit byrjingsår? og Oppstart av gutespeidararbeidet i Ulstein. Mens andre artikler har stor overføringsverdi. Spesielt vil jeg framheve AS Skjervøy Fiskebåtreialag (1915-1982). 
Her gir Havtor Hofset et bredt oversyn over fisket med stor båt på fiskarbankene vestpå. Han får med både opp- og nedturer i ei viktig næring som ikke er omtalt i årbøkene som jeg har lest nordaførr. Morsomt med illustrasjonen fra Bergens Tidende 1959 over alle ”typene” om bord og deres kallenavn. Mange vil ha glede og nytte av denne artikkelen. Det samme kan sies om den litt sære, men interessante artikkelen om alle kvernene i Ulsteinelva. Smalt tema, men med allmenngyldig informasjon.

Slektshistorie er det flere elementer av i Levd liv. Vi får lese om handel og vandel, oppvekst og utferd. Biografier og memoarer. Jamt over er opplysningene bra detaljerte. Mange artikler har gode verbale sitater: 

”Det var no ikkje noko meining med å redde guten når han likevel skulle slåast i hjel” – Kommentar til mora som banker gutten på 7 år fordi han hadde falt i sjøen under leik.

Kvinneperspektivet er godt ivaretatt gjennom mange artikler. Bare ei kvinne er artikkelforfatter. Solveig Kristensen gir et varmt portrett av sin far. Bare ei kvinne er omtalt i en egen artikkel. Bertine Dimmen kom seg ut av bygda, tok utdannelse og fikk jobb i utenrikstjenesten, også den en fin reportasje.Noen ord og utrykk er så lokale eller spesielle at jeg ikke helt forstår dem. Hva er en sadel? Når det går 100 sadlar i ei eske kan det ikke være til hesten i alle fall. Svaret fant jeg i en annonse i en annen artikkel. En sadel er ei rørklemme som fester rør og lignende til en vegg.

Mange årbøker gis ut på fyrabend. Denne boka er utgitt på et lokalt og profesjonelt forlag. Det gir seg utslag i kvaliteten. Jeg registrerte bare en skrivefeil, det viser god korrektur.

Tittelen levd liv borger for historie. Her er ingen samtidsreportasjer fra året som gikk. Går en artikkel fram til vår tid starter den alltid i fortiden. Levd liv er ei god årbok, også for de som ikke er sunnmøringer.

Levd liv - Årsskrift for Ulstein Historielag 2010
158 sider, 21,5 * 15,5 cm, kr 250,-
Spor Forlag AS - www.sporforlag.no

Omtale ved Viggo Eide

Meløy - Den stille fjerding - nr 24

Årboka fra Meløy er et solid produkt. I forordet skriver redaktøren at det ikke er manko på stoff. Det motsatte synspunktet er mer vanlig i slike forord.  Meløy historielag lager ei delikat bok, meget flott oppsett av bilder og illustrasjoner, samt en kort biografi over hver skribent. Dette er for billedlig arbeid. Boka er omfattende, hele 144 sider, hvorav kun 14 sider kan kalles sam tids stoff og åtte sider er nye bilder fra Halsa i Sørbygda. Med andre ord ei solid tilbake skue nde årbok.

 

Hovedartikkelen omhandler populærmusikken i Meløy fra 1945-2008.  Øystein Birkeland har laget et musikkleksikon på 44 sider, og dette må være meget interessant for de som opplevde deler av denne tidsepoken. Godt illustrert, det kunne gjerne vært flere fotos, men da måtte det bli ei egen bok om emnet. 

I tillegg til noen personportrettet er det flere gode barndoms erindringer. Ikke nødvendigvis fra Meløy, kommunen er entilflytterkommune pga industriutbygginga i Glomfjord (Norsk Hydro). Variasjonen er stor fra en énsider om eldhuset, til en interessant gjennomgang av en gammel skoleprotokoll. Historielaget opplyser forresten at de kan tilby arkivlokaler for deponering av arkiver, for de som ønsker det. 

Brann i Emil Eriksens bakeri 1956 skildres i datterens samtidsrapport, og samme mann er også nevnt i en annen artikkel. Sykdom og tuberkulose, skeiseløpere som går gjennom isen og blir reddet, og en fiskarbondes dagbok viser noe av bredden i stoffet. Vi teller 33 store og små bidrag. Ei interessant slektshistorie om tre foreldreløse jenter er laget av DIS-medlem Liv Eggen. Gjennom godt arkivarbeid og fine illustrasjoner får vi historien om tre små som likevel klarte seg godt i livet, takket være slektas innsats. Krigen er omtalt over tolv sider, herunder noen korte biografier over de falne, hentet fra Våre falne. Et uttrekk et annet DIS-medlem har gjort - Trond Aakvik

 

Meløybok nr 24 er ei ypperlig årbok, også for oss som ikke kommer fra dette området. 

Meløy - Den stille fjerding - Årbok nr 24
144 sider, innbundet 26 * 20 cm
Utgiver: Meløy  Historielag 2008
Pris: Kr. 220,-.

http://www.denstillefjerding.org

Omtalt av Viggo Eide

Den norske ridder – Kongens håndgangne menn

Norsk adel og Svartedauden
 
Forfatteren av boken, Ola Onsrud, er fascinert av middelalderen og omtaler seg selv som frilanser. Dette er en gruppe historieinteresserte som ikke bare leser historie, men også vil prøve ut utrustning og teknikker i praksis. For dette formål har de laget seg tidsriktig utstyr. 

Hvordan hirdens ulike grupper var utstyrt og hvordan deres stridsutrustning var bygget opp fra innerst til ytterst er også bokens beste del. Teksten er supplert med mange gode illustrasjoner.

At Norge ved hirden hadde en egen norsk adel i høy- og senmiddelalderen, dokumenterer Ola Onsrud godt i sin bok. Han påviser hvordan det norske riddervesen utviklet seg utover 1000-tallet og de to påfølgende århundrene, og plasserer også de særnorske adelstitlene i forhold til riddervesenet ellers i Europa. Påstanden om at norske hirdmenn og væpnere stod over sine europeiske likemenn i rang, er imidlertid ikke dokumentert. Siden adelens titler og embeter ikke ble gjort arvelige i middelalderens Norge, ble landet ingen riktig føydalstat. Dette, samt avskaffelsen av den gamle adelen og utnevning av en ny i 1308, hindret denne norske samfunnsklassen i å bli en like sterk politisk maktfaktor, slik som i andre land. Boken forklarer derfor hvorfor den norske adel nærmest kollapser som følge av Svartedauden og de politiske hendelsene i Nord-Europa, før og etter pesten.

I boken antydes det at Folkungene, da de slo Svekerne, og gjorde seg til konger i Sverige, ikke var lært opp av korsriddere, men hadde hjelp og støtte fra Birkebeinerne i Norge. Denne tese kunne det vært interessant å forfølge.

Boken er dessverre belemret med noen feil. Eksempelvis ble St. Olavs Orden ikke opprettet i 1905 som det står i boken, men av kong Oscar I i 1847. På to motstående sider omtales «The Black Prince». På side 142 deltok han i slaget ved Crécy i 1346 som 16-åring, mens det i rubrikkartikkelen på neste side står at han var 17 år. Dette sammen med andre ordfeil, og feil og tildels manglende tegnsetting gir inntrykk av manglende korrekturlesing. 

Heraldikken oppstod i høymiddelalderen og er uløselig knyttet til riddervesenet. Boken inneholder mye interessant heraldikk, i form av segl, skjold og i de gjenskapte våpenfrakkene. Men alt er ikke blitt like riktig. I rekonstruksjonen Håkon 6 Magnusson i rustning til hest vises ekvipasjen fra høyre side. Her skulle Riksløven vært snudd mot venstre, både på hestens skaberakk og på kongens høyre skulder. Slik det er nå har løven ryggen i fartsretningen. I heraldikken heter det at den flykter. Dette er ikke et nymotens påfunn. Hadde forfatteren blant tegningene av segl tatt med Erik II Magnussons ryttersegl, som også viser hest og rytters høyre side, ville vi tydelig kunne se at disse løvene er snudd i fartsretningen.

Tross slike lyter vil boken være interessant lesning for alle dem som er opptatt av norsk middelalderhistorie.

Omtale ved Jan Eide, også trykt i
F • Forsvarets forum Nr 4 - 2011

Den norske ridder – Kongens håndgangne menn
Ola Onsrud - Licentia Forlag 187 sider 
Illustrasjoner © http://olaonsrud.vgb.no/

Lødingen 2010

Årbok for Lødingen gis ut hvert annet år, & dette er den 23. i rekka. Årgang 2009/10 er på 100 sider & inneholder 60 artikler & notiser, med andre ord få lange artikler. Derimot er noen emner dominerende. Krigen er omtalt i flere artikler på til sammen 17 sider. Transport i vid forstand på 18 sider. Forskjellig ulykker dekker ti sider, hvorav halvparten er omtale av Kvitbjørnulykka 1947 & avduking av minnesmerket i august 2010. Ulykkene dreier seg om drukning, skyting, sjarkforlis & snøras – det sistnevnte ei ung jente i 1941. Krigshandlingene er ikke regnet med her.

Jeg merket meg at Edmund Taraldsen (f. 1916) er omtalt i to artikler: han omkom på Panserskipet Norge i Narvik havn 9.april 1940, men nevnes også i artikkelen om Bård Bårnes forretningsvirksomhet i 1939. Et trekk ved denne årbokredaksjonen er at lokalt næringsliv alltid er viet plass. Godt er det, når stoffet er bra.

Jeg vil også denne gang spesielt framheve to historier. Tore Kristoffersen skriver interessant om fergeforbindelsen over Tysfjorden gjennom 60 år. Kristian Ravns ferjerederi fikk konsesjon & startet driften i 1950 – i første omgang som sommerrute. Men trafikken økte sterkt & veier ble anlagt. Etter ti år ble helårs fergedrift en realitet. Samtidig ble bilimporten til Norge frigitt. Ravns ferjerederi ble et AS - Nord-Ferger har vi vel alle engang reist med? Fullføringen av det nye fergeleiet utenfor Lødingen sentrum i 2010 er det foreløpige punktum i en rivende, men nødvendig utvikling.

Den andre artikkelen er Ole Magnus Løkholms (f. 1954) lune barndomserindringer ”Mitt Lødingen”. Fem gode, illustrerte sider fra hans oppvekst på 60-tallet. Ja, nær historie er også lokalhistorie.  Årets bildekavalkade 2009-2010 dekker fire sider på slutten av boka.

Årboka er som kommunen, variert & sentralt plassert i Ofoten. Lokalhistorisk er dette ei fin minnebok for folk med røtter i Lødingen.

Omtalt av Viggo Eide

Leddiken 2010

Leddiken fra Øksnes Historielag er ei faglig sterk årbok. Med sine seksti sider i tekst og bilder gir de gode leseropplevelser, også for folk som ikke er heimehørende i distriktet. 

Hovedtema denne gang er krigen (1940-45). Over 17 sider får vi flere fortellinger, bl.a. om de som fulgte broren under mobiliseringen i aprildagene. Han kom hjem etter kapitulasjonen, ikke alle var så heldige. Men krigen var mest hverdagsliv, enten en hadde levert inn radioen eller gjemt den på låven. Noen klarte å lytte på London, men tyskernes radiorazziaer ga både spenning og ubehag. Fem familiemedlemmer fra bygda Sørvåg fikk flere måneder i fangeleir i Tromsø etter at radioen deres ble funnet. Fangeoppholdet gjorde et sterkt inntrykk på dem, både fysisk og psykisk. Det er yngstemann Ottar – han var bare 17 år i 1941 - som gjenforteller opplevelsene deres i ettertid, mange år seinere.

En annen ung mann er Richard Toften som skriver sine erindringer om hvordan han opplevde å emigrerte fra Sydney i Australia til Toftenes i Øksnes høsten 1946. Mora var australsk og giftet seg med krigsseileren Hagbart Johnsen Toften. De nygifte immigrerte til Norge med en 8 år gammel gutt, og det er interessant å lese hvordan samfunnet i Toftenes var den gang sett med øyne fra en annen kultur. Observasjonene er skarpe, detaljert om liv og røre, både blant store, men mest blant de små: ”Ingen i familien kunne et ord engelsk. For øvrig var det ingen annen person i mils omkrets som kunne engelsk heller.”  Størst var overgangen for mora – fra en storby til ei utkantgrend med hus uten elektrisk lys, uten innlagt vann, men med utedo!

Slektsforskere finner mye interessant stoff i Leddiken. Johan Borgos leverer sin 40. artikkel til årboka. Han skriver om Øksnes for 200 år siden. Med utgangspunkt i folketellinga 1801 følger han liv og død i kirkeboka gjennom 14 år. Sviktende fiske, dårlig vær, engelsk blokade, forlis og uår ga i mange av åra en negativ befolkningsvekst. Det døde flere enn antallet som ble født. Denne analysen kan gjerne flere slektsforskere og årbokredaksjoner kopiere. Metoden er genialt enkel, tidsepoken er kort og oversiktlig. Dessuten får en gode tidsbeskrivelser som gir kjøtt-på-beina i denne tidsepoken.

Borgos skriver også om gamle gravminner på Øksnes kirkegård som ble ”ryddet bort” – uten at det var behov for å gjenbruke gravstedene på nytt. Saneringen medførte sterke reaksjoner både lokalt og fra Riksantikvaren. Etter mange år i en skrothaug ble de gjenværende gravminnene satt opp igjen i et ”minnefelt.” Ingen visste lenger hvor de egentlig hadde stått. Da ble t.d. ektepars gravminner ikke plassert ved siden av hverandre. Dette og flere andre tabber ga kommunen kun en … plen, kort og godt. Historieløst spør du meg. Les mer her.

En annen slektshistorisk artikkel er ”Greven av Langenes”  Niels Eriksens historie, ført i pennen av oldebarnet Åge B. Eriksen. Niels levde fra 1828 til 1907. Han gikk 16 år gammel fra Lillehammer til Trondheim og haiket med båter nordover til Tromsø. Der gikk han smedlære og kom til Vesterålen på slutte av 1840-tallet med 2 daler (mark?) i lomma. Niels var dyktig og jobbet seg fram. I 1884 overtok han fiskeværet Langenes med handelshus. En virkelig klassereise.

Kun sju sider er dagsaktuelt stoff. Her er også fargefotoene. De øvrige illustrasjoner er uten unntak i sort/hvitt. Ettersom mange fargeløse illustrasjoner er moderne tegninger og fotos synes jeg at flere av disse burde vært i farger. Leddiken er ei interessant årbok. I år er layouten litt forbedret med noen blanke linjer (”luft”) over mellomtitler. Det gjør leseropplevelsen rikere.

Omtalt av Viggo Eide

Fauskeboka 2009

Fauskeboka 2009 er fortsatt mer årskavalkade enn årbok. Av de trykte 80 sidene er 45 sider småreportasjer fra perioden oktober 2008 til oktober 2009. Kun 35 sider er av en karakter som jeg mener hører hjemme i ei årbok. Inkludert i det siste tallet er også blodfersk stoff. Til dømes synes jeg intervjuet med Fauskes mann på Stortinget - Frp’s Kenneth Svendsen - forsvarer sin plass.

I år er det kvinnene som får størst plass skriver redaktøren i forordet. Vel 20 sider er kvinneportretter av ulik lengde. Best her er tidligere årbokredaktør Frøydis Einseth sine jenteminner med kort biografi over Rosita fra Stranda. Ei flott dame. Interessant er også pølsebuas historie, en sentral institusjon i ethvert veikryss.

Det er mange bilder og lite tekst i boka. Fauskeboka er gruppert i bolker: kultur, idrett, oppvekst, styre og stell, næring/samferdsel samt ungdomsredaksjonens "mitt Fauske". Noe språklig slurv finnes også i årets bok, bl.a. fauske med liten f, og en faktaboks (s 37) med litt uklart innhold.

Historisk interesserte finner lite av interesse i Fauskeboka 2009. Av de bedre historier vil jeg framheve artikkelen om ”peilera og peilerunger” – nybyggere som jobbet på forsvarets radarstasjon. Den eneste slektshistoriske artikkelen er skrevet av Cato A. Hultmann og omhandler tre gruvegenerasjoner i Sulitjelma, den er faktisk god.

Kommunenes ordfører har fått fire bilder i boka, et mindre enn i fjor. Ettersom boka priært avspeiler året som gikk, forstår jeg at ordføreren er med på flere bilder. Men når han ble nr 2 i en lokal ”skal vi danse”-konkurranse lurer vi lesere på hvordan vinneren ser ut ?

Fauskeboka 2009 er for fauskeværinger.

Omtalt av Viggo Eide

Fauskeboka 2008

"I Fauskeboka 2008 speiler året som gikk." Slik innledes forordet, og setningen gir en god oppsummering av mitt inntrykk etter å ha lest boka. Noe språklig slurv, og et innhold stor sett fra nåtida, dvs 2007 og 2008. For de som bodde i kommunen de siste 12-15 månedene må boka være ei hyggelig minnebok over stort og smått. For utflytta fauskeværinger er utbyttet mindre, og for utenforstående er boka ganske kjedelig.

Det er mange bilder og lite tekst i boka. Kommunen ser tilbake på livet innen skole og barnehage, kultur, styre og stell, næring, idrett, samt ikke minst "mitt Fauske" - fotos tatt av ungdommer. Boka avsluttes med noen gamle fotos under vignetten "Bilder fra den gang". Her finner vi den mest interessante artikkelen der Bjørn Erik Stemland kåserer om året på Valnesfjord framhaldsskole 1957/58. Han gir oss del i en personlig opplevelse som nok er felles for mange ungdommer på den tida.

Den lengste artikkelen (7 sider) omhandler Arbeiderpartiet i Sulitjelma, og motebyen Fauske er omtalt i et par intervjuer. Oppstart av barnehager er i 1973 også viet plass.

Historisk interesserte finner lite av interesse i Fauskeboka 2008. Kommunenes nyvalgte ordfører er en pen mann, og har fått fem bilder i boka. Ettersom boka avspeiler året som gikk, er kvinneperspektivet ok, i form av omtale og bilder.

Omtalt av Viggo Eide