søndag 4. desember 2016

Fauskeboka 2016

Fauskeboka 2016 imponerer fra første stund. Boka er større enn noen gang med over 200 sider, har 30 artikler og er gjennomillustrert med over 230 foto, kart og tegninger. Innholdet er variert; fra istid og steinalder, via industrivekst og klassekamp til etterkrigstid og barndomserindringer. Redaksjonen har også tatt med et par prosaartikler med historisk tilbakeblikk.

I denne boka er det ingen årsrevy for Fauske. Ingen artikler om stort og smått som har stått i lokalaviser og andre medier de siste 12-18 månedene. I år har redaksjonen - Kjell Sture Hugaas og Kjell Bakken – prioritert historiske emner med hovedvekt på perioden 1870 til 1970.

Lengden på artiklene er fra ei til 24 sider, mange svært godt skrevet. Her er noe for enhver smak. Jeg synes også miksen mellom lange artikler og korte en-, to- og tresiders oppslag fungerer godt. Bildegalleri og avisutklipp med korte kommentarer er lettleste og illustrative. Ei slik bok skal helst leses over lang tid. Les ei lang og ei kort fortelling, legg boka fra deg og la det synke inn før du går videre.

Mange gode personportretter av både menn og kvinner rulles opp, spesielt fint å lese om ‘Kallemann’ som framstilles på en lun og respektfull måte. Kvinneperspektivet er godt ivaretatt. Krigen er temaet i tre artikler, men omtales også i flere andre fortellinger. Arbeiderhistorie er naturlig i ei Fauskebok, ikke minst pga gruvedrifta i Sulitjelma. Hele to artikler om emigranter er kommet inn. Jeg synes bredden i temaene er imponerende, den gir et tverrsnitt av kommunens historie. Ei flott bok.

Redaktør Hugaas åpner med en artikkel om Vannspissmusa. En interessant observasjon som gir den lokale fauna litt oppmerksomhet. Også flora og fauna er relevant stoff i ei årbok. Geologi har også sin plass, noe redaktør Bakken viser oss når han lenger bak i 2016-bindet forteller hvordan Isbreen formet Fauske.

Historien om Slaktermester Johan Fredheim gir en fin beskrivelse om oppvekst og liv til en lokal gründer og organisasjonsmenneske, aktiv i idrett, friluftsliv, avholdsbevegelse og Høyre i den røde fauskekommunen. Rikt illustrert og detaljert, forfatteren er Fred-R. Fredheim sønn av slaktermesteren. Teksten er i en muntlig og personlig stil, men jeg synes redaktørene kunne luket ut noen «jeg ser at..» Siste del av artikkelen er bedre i så måte.

Ettersom det er mye å fortelle om et så innholdsrikt liv blir det mange små puslespillbiter som gir et helhetlig bilde av Johan Fredheim. Dog, i omtalen av oppveksten synes jeg at mora hans burde vært mer i fokus. Johans far – Johan Kristian døde i 1902, ett halvår før Johan ble født. Mora må ha vært ei meget sterk kvinne og får etter at hun ble enke (og aldri oppattgift) to sønner i 1909 og 1914. Hennes død nevnes heller ikke artikkelen. Kristine Pernilles historie bør absolutt skrives til neste Fauskebok.
 

Bedre gikk det tekstmessig med en tilsvarende herrebiografi: Minner fra et langt liv i gruva i Sulis om kommunisten og fagforeningsmannen Kristian Moldjord gir en fyldig og interessant beskrivelse av gruvesamfunnets gode og dårlige sider, fra 1901 og utover. Her er mye godt stoff og i tillegg ei ordliste over gruveutrykk som er brukt i teksten. Teksten er bearbeidet etter et gammelt lydbåndopptak, og redaktørene Hugaas og Bakken har klart å beholde den verbale tonen og gjengir en levende øyenvitnefortelling gjennom artikkelen, uten at det går på bekostning av opplysningsverdien. Godt språk.
 
Smeden Joacim Norum omhandler en livet til en mann født utenfor ekteskap og oppvokst i en fosterfamilie i Sulitjelma. Knapt 15 gammel er han når begge fosterforeldrene er døde. Det går han heldigvis godt. Joacims sønn Nils Norum er fortellerstemmen og teksten er ført i pennen av Kjell Sture Hugaas en av de to årbokredaktørene. Artikkelen er god og informativ og gir leseren et nyansert syn på gruvesamfunnet og personene der på 1900-tallet. 

Kallemann – stå-på-mannen med tro på seg selv er historien om en gutt som ble født med Cerebral Parese og som klarte seg fint gjennom livet. At ting tok lengre tid for Karl Moldjord enn de andre i Sulis er forståelig, noe Steinar Nystad får fram på en fin måte. Artikkelen på 9 sider er en løpende fortelling med flere innskutte erindringer fra barndomsvenner og familie. Alle historiene forteller det samme, en blid, handikapet gutt som ble respektert i oppveksten og som voksen utøvet sitt yrke med faglig dyktighet. Ja, visst var han annerledes, men likevel en av oss. Biografien er varm og rørende, usentimental og ærlig.

Kvinneportretter finner vi som sagt også i boka. Artikkelen om Frøken Brunstad er om ei frøken (dvs ugift gjennom livet) som drev kafe i Bodø og dampkjøkken i Sulitjelma. Marit Lund Bødker gir en lun og informativ beskrivelse av Magda Brunstads liv og virke, og damene rundt henne. Et stor familie med et utall nieser, tantebarn, søstre, kokker og stuepiker som ble mildt og vennlig «dyttet i riktig retning» både i kjærlighetslivet og yrkeslivet. Magda Brunstads hovedinteresser var «mat, slekt, mer mat og bridge» siteres det, og hennes ettermæle var godt i slekta. Ei god fortelling om ei kvinne og hennes utradisjonelle liv i et mannsdominert samfunn.

Ho Anna fra Erikstad er en flott livsbiografi om ekteparet Anna og Mathias Olsen som giftet seg i 1900 og fikk mange barn og et innholdsrikt liv. Teksten av Marianne Berg-Hagen er bare på fire korte side, men språket er flytende lett og historien er en løpende fortelling om liv og død, gleder og sorger. Huset etter Anna (og Mathias) står i dag på bygdetunet og kalles bestemorhuset.

Fakta bak artikkelen kommer fra vanlige slektshistoriske kilder og lokale bøker og viser hvordan andres liv kan formidles på en god og levende måte.

Forhistorie fra en tid uten skriftlige kilder finner redaksjonen også på sin plass:

Skia som gikk tapt for allmennheten av Odd Rørvik er en bittersøt fortelling om et arkeologisk funn i Vassryggen i Fauske rundt 1938 og som endte i et bål i Sulitjelma tjue år seinere. Vi får høre om skifunnet i ei torvmyr som ikke ble meldt til myndighetene av finnerne og en entusiast som tok vare på den helt til rydding og flytting avsluttet historia på bålet. Vel helt avsluttet er den ikke, Rørvik dokumenterer via muntlige kilder at Vassryggskia ble funnet og gir en grei beskrivelse av utforminga og fargen; grå.

I artikkelen På sporet av en høvding drøfter historikerne far og sønn Lind bakgrunnen og historiske kilder til gården Erikstad. Navnets opprinnelse og betydning, var det her Erik bodde eller tyder Erstad/Ærstad i stedet der herskeren (høvdingen) bodde? Fra historisk dokumentasjon og arkeologiske funn sannsynliggjør Asbjørn P. og Martin E. Lind stedets sentrale funksjoner som må ha preget Erikstad både før og etter 1000-tallet. Artikkelen er godt faglig fundamentert og ført i pennen på en folkelig og grei måte. Det er på sin plass at slike emner og diskusjoner tas med i ei årbok.

Oscar Jacob Imanuel Ripnes er en kort biografi fritt etter hukommelsen om en ung gutt fra Saltstraumen som startet sitt yrkesliv som bakelærling på Fauske og ble generalsekretær i Norsk baker- og konditorforbund i Oslo. For det meste omtales de første åra til Oscar, og spesielt morsomt er episoden der lærlingen gikk på dagen etter en ørefik fra en gretten baker som hadde kranglet med kjerringa. Hjelpegutten fulgte lærlingen ut døra: ‘går hån Oscar, går e og!’ Arnfinn M D Thesen krydrer en liten slektshistorie med tidsbilder som flere har stor glede over.

Billedgalleriet er på sju sider med ti store fotos og detaljert beskrivelse av hva og hvem vi ser. Teksten gir leseren bedre forståelse av detaljene, hva vi ser og hva som skjedde med mange av personene som er avbildet.

Faksimiler og tekst fra gamle aviser er fortsatt godt stoff. Interessant å se at Fauske kommune i 1910 hadde både flest skatteytere og høyest inntektsskatt i Nordland.

I disse miljøtider er det morsomt å lese om Saltens første (?) elektriske bil. Den var i drift i Sulis rundt 1945 i ei tid da alle muligheter måtte brukes for å få fire hjul til å går rundt.

Hitlers Polarbane forteller om bakgrunnen for Hitlers planlagte jernbane fra Helgeland til Kirkenes og om arbeidet som nazistenes Organisation Todt, russiske krigsfanger og NSB utførte i Fauske fra 1942 til krigens slutt. Stig Ove Johansen gir en grei og detaljert beskrivelse av anleggene, utgravde tuneller, støpte brukar og dreneringsgrøfter. Der Polareisenbahn skulle åpnes av føreren sjøl 20. april 1945 (på hans 66-års bursdag), men slik gikk det ikke. Ti dager etter Adolfs planlagte togtur til Kirkenes endte han sitt liv i en bunkers i Berlin. En smal og god artikkel som går i dybden på et krigshistorisk tema som er lite omtalt i årbøker.

Lenger bak i boka står to andre krigshistorier. Røde kors under krigen er tittelen på en kort artikkel med muntlig overleveringer av dramatiske dager våren 1940. Innholdet er ok, men framstår som fragmentert. Emnet kan gjerne tas opp i ei seinere årbok med bredere dokumentasjon om bl. a. finlandsflykninger, tyske bombefly, norsk helsevesen og Røde Kors sin rolle i krigsdramaet på Fauske.

Vi får også lese om ei norsk jente som var røde kors sykepleier på Ortslazarettet på Fauske. Hennes korte historie om kjærlighet, kapitulasjon og forsmedelig tap av statsborgerlige rettigheter i 10 år er opprørende lesning! Egentlig en kvinnehistorie vi kunne fått lese mer om, og redaksjonen ber sine lesere om å sende sine kommentarer til hennes opplevelser i Valnesfjord etter fredsslutningen. 




At artikler kan skrives på dugnad skjønner vi i Mimrebok for første folkeskolekull etter krigen. Hele 22 sider der flere klassekamerater har bidratt med episoder fra sju viktige skoleår, elegant ført i pennen av Audun Johnsen. Den røde tråden er elevenes vennskap og opplevelser, fortellinger om hverandre og ikke minst om lærere og lærerinner som gjorde sitt ytterste for å holde kunnskapsfanen høgt. Kanskje var det fånyttes der og da, men i ettertid ser de tidligere elevene at det var perler som ble kastet for dem. Historiene er mange og mangfoldige, til dels litt personlig uten å bli private. Elevenes navn, deres ektefelle og hvor de bodde seinere i livet er listet opp. Dog savner jeg navnene deres på flere gruppebilder. Jeg vet hvordan Cato ser ut i dag, men hvordan kjenne han igjen på et foto fra før 1955? Tilsvarende ønsker har nok mange lesere. Uansett ei zareptas krukke av interessante minner, hvor alle etterkrigsbarn kan finne noe de kjenner igjen fra sin skoletid. 


Emigrasjon til Amerika er som nevnt viet to artikler. Valgte Canadas vide sletteland er en oversettelse av en samtale mellom mor og datter. Mora Tordis Taylor emigrerte med foreldre og seks eldre søsken til Canada i 1922. De var ikke alene, ifølge teksten utgjorde emigrantene fra Fauske ei stor gruppe, opp mot 40 står det. Dog er det 37 på fellesbildet, mens ‘bare’ 30 personer nevnes i teksten. Tordis sin far Ole Osbakk hadde vært i Cananda i fem år fra 1909, mens kona Hilda styrte gården med fem små barn. Det eldste barnet var kun seks år da faren dro for å legge opp penger. Åtte år etter hjemkomsten fikk Ole med seg ‘ei hel bygd’ til de canadiske nybyggermarkene. Vi får høre om tøffe tak, kulde, slit og fire barn som døde tidlig. Likevel gikk det bra med de øvrige, de slo seg opp og fikk ett godt liv. En interessant historie, vi trenger å vite mer om nordlendingene som dro til Amerika. Dessverre noen smårusk i teksten med navn; Olav/Olaf, og alder på barna; Arne og Hans sin alder er byttet om. 

En liten tre-sider omhandler et Amerikabrev fra 35 år gamle Ingvald Andreassen til hans gamle foreldre i Solvika. «Det falder mig tungt at skrive dette brev» sier Ingvald. Han takker nei til å gifte seg med «en ung Jente af velstaaende Foreldre» som foreldrene har funnet til ham. Han er for gammel. «Jeg tror ikke hun kan elske mig, eller gifte sig med mig». Sånn var det den-gang-da.

Fauskeboka 2016 avsluttes med årbokas lengste artikkel på hele 24 sider. Arbeiderorganisering på Fauske 10 år før Sulitjelma av Brigt Kristensen. Han starter med 1.maitogene på slutten av 1890-tallet og tar for seg Fauske og omegns arbeiderforening som ble stiftet i 1896 og fungerte som en blanding av fagorganisasjon og politisk parti med en klar og radikal, sosialistisk profil. Bakgrunnen var endringer i næringsstruktur både oppe i Sulitjelma pga gruvedrifta og nede på Fauske pga marmorbrudd, handelsgate og økende motsetninger mellom innflyttede arbeidere og håndverkere på den ene sida og handelsborgerskapet, bedriftseiere og de liberale politikere og redaktører på den andre sida. I et samfunn under sterk endring ble konfliktnivået høyt. Oppsigelser av ansatte, utkasting av boliger og møtelokaler, svartebøker og registrering av «bråkmakere», forfølging av sosialistiske agitatorer og innreiseforbud til Sulitjelma preget de tre-fira åra denne foreninga eksisterte.

Det arbeiderforeninga ikke klarte, klarte som kjent arbeiderne i Sulis da de samlet seg på isen på Langvannet vinteren 1907.

Artikkelen har et rikt persongalleri – på begge sider – og Brigt Kristensen har snudd hver stein og kilde han kommer over for å dokumentere og «bøte på … og rette opp feil som har ein tendens til å bli gjenbrukt» i historiske artikler om dette emnet. Det klarer han også med rikelige kildehenvisninger og et godt språk, i dette tilfelle radikalt nynorsk: «Vi skal no sjå på ka som skjedde på Fauske hausten 1896». En faglig god artikkel på universitetsnivå.

Årets utgave har redaktørene og Fauske Slektshistorielag all grunn til å være stolt over. Her i Årboka gir vi ikke terningkast, fordi tekst forteller mer enn tall. Men det ville blitt et høgt tall. Fauskeboka 2016 anbefales til alle lokalhistorisk interesserte, også for folk som ikke har direkte tilknytning til kommunen. 

Omtalt av Viggo Eide

Fauskeboka 2016
208 sider, innbundet 28 * 20 cm
Utgiver: Fauske Slektshistorielag 2016
Pris kr 275,-
http://www.fauskeslektshistorielag.no/

onsdag 16. desember 2015

Saltstraumboka 2015

Årets utgave av Saltstraumboka er nok en gang et oppkomme av varierte og gode historier. Redaksjonen har laget ei interessant og god bok, 35 store og små artikler på hele 136 sider. Kanskje er Saltstraumboka for omfattende i år? Noe smårusk innimellom har gått hus forbi før trykkinga.

8. årgang av har et foto av Skagen gård på Straumøya på forsiden, en historisk plass som er omtalt i fire artikler på 21 sider i 2015-utgaven. Disse blir presentert på rekke og rad midt i boka, og det er flott at redaksjonen samlokaliserer flere av emnene i boka. Det gir en helhetlig opplevelse for leseren.

Vi får lese om Skagens eldre historie og hele to artikler av Kjell Helge Moe som vokste opp på gården da den var kommunens gamlehjem. De gir både nærhet til, og refleksjoner rundt, et mikrosamfunn totalt ukjent for de fleste.  

Jeg vil også framheve Marit R. Madsens interessante reportasje om «ekteskapsbyrået» på Skagen. Unge piker kom tilreisende for å få arbeid som tjenestejenter, hvor både gårdsarbeid og pasientomsorg gikk om hverandre. Ja, sågar hverdagslivet samme med bestyrerparet og deres fire barn, slik også Moe beskriver i en av sine artikler. Gjennom fire ekteskapshistorier får vi et godt inntrykk av hvor viktig rekrutteringen var, ikke bare for øyas unge gutter, men miljøet som helhet. Godt formulert av ei eldre ansatt dame: Du kommer aldri til å reise fordi «alle jentene som kom til Skagen ble på øya». Her har andre årbokredaksjoner en god inspirasjon til framtidige artikler.

Saltstraumboka 2015 har fire artikler om krigen på 21 sider og tre kvinneportretter på 12 sider. I tillegg et mangfold av andre emner fra bjørnejakt til norskamerikanere på besøk, fra utskifting av jord til tidligere tiders hobbyfotograf som ble ‘offisiell bygdefotograf’ ettersom få andre i bygda hadde eget kamera.

To av krigsartiklene omtaler den samme episoden i juni 1940 da den tyske hærs kanoner beskjøt tyske marinebåter pga en misforståelse. Her trekker krigshistoriker Knut Støre de store linjene og forklare hva som skjedde, mens et øyenvitne – i en muntlig overlevering som seinere er tatt ned på papiret – gir et levende inntrykk av hvordan lokalbefolkninga opplevde den dramatiske episoden.

Artikkelen om en tysk desertørs flukt våren 1945 viser også hvilke problemer og farer lokalbefolkninga utsatte seg for når de skulle hjelpe mannen. Desertøren var egentlig en tvangsutskrevet tsjekker, og kunne oppføre seg litt uvørent. Med påfølgende problemer for hjelperne hans. 



Jeg synes at kvinneportretter er viktige i alle årbøker, da damene i stor grad var limet i småsamfunnene her nord. Gjennom slit og arbeid, omsorg og ulykker, er både ho Engborg i Kleivan og ho jordmor Karoline fra Børelva varmt og godt portrettert. Det er også gjort i fortellingen om gründer Helma Kristine Holmen som etablerte sitt eget hotell på Mo i Rana. Men hvorfor er ikke s-en i en ‘Selma’ oppdaget i korrekturen? Det burde vært enkelt, litt verre er det å se at en byggmester Hansen heter Eleseus i en artikkel og Eliseus. Ja, ja det første navnet er dialekt, det andre bokstavtro.

Slektsforskning er brukt i flere innlegg som et naturlig bakteppe for lokalhistorien. Her må også historien om norskamerikanerne som kom til Marvoll og Rangset i mars 2015 for «å finne sine røtter» omtales. Dette til tross for at jeg sjøl var sterkt involvert i forberedelsene og gjennomføringen av turen. Odd Willy Hansen har skrevet en nøktern og informativ artikkel om besøket til hans 72-årige firmenning fra USA. Leserne får en grei oversikt over levd liv, og en usentimental beskrivelse av hvordan det var for etterkommerne å rusle rundt forfedrenes og formødrenes gamle hustufter.


Artiklene er alle godt gjennomillustrert, men noen av artiklene har dessverre for mange små foto. Når motivet er store landskap, eller flere personer er avbildet, blir dette for smått. Får leseren noe særlig utbytte av så små illustrasjoner? Her burde redaksjonen brukt færre bilder og større bildeflater.

Årets bok inneholder mange flere emner og gode historier enn jeg har omtalt her. Nåtidsartiklene er få, bare sju sider, og faller godt inn i helheten. Saltstraumboka 2015 er absolutt av interesse, også utenfor bygdas egen krets. Den anbefales.

Omtalt av Viggo Eide

Saltstraumboka 2015

136 sider, innbundet 28 * 20 cm
Utgiver: Saltstraumen museum 2015
Pris kr 250,-
http://www.saltstraumen.info/saltstraumboka/2015
http://saltstraumen-museum.wips.no

torsdag 29. oktober 2015

Slektsbok for Steigen - bind 1



Syvende far i Steigen – slektsbok for Steigen, bind 1.

To tredeler av Steigen kommune har alltid mangla ei god slektsbok. I 1950 kom M.B. Hansens ut med Slekter og gårder i Steigen prestegjeld, men blant slektsforskerne har den vært til liten glede på grunn av svært mange feil og mangler.

Sommeren 2015 ga mangeårige slektsforsker Bjørn Grytøyr (f. 1933) ut på eget forlag bind 1 av slektsboka Syvende far i Steigen og andre slektninger. Et solid verk på 450 sider som dekker alle gårdene i tidligere Steigen og Leiranger kommuner fram til slutten av 1800-tallet. Den geografiske begrensningen er viktig å få med seg, da en tredel av dagens Steigen kommune - tidligere Nordfold kommune - ikke er inkludert i Grytøyr si bok. Det er fordi Asbjørn Lind tidligere har gitt ut slektsbok for Sørfold (to forskjellige utgaver i 1982 og 1996-98), slektsbok for Nordfold (1985), samt slektsbok for Kjerringøy, Nordfold og Sørfold (2000).

Dette er et fornuftig grep av Bjørn Grytøyr, dessuten henviser han alltid direkte til bygd og foreldrepar i Linds bøker, dersom personene i Steigenboka kommer fra eller flytter til nabobygdene utenfor.

Forfatteren redegjør for kildene han har brukt, og presiserer at M.B. Hansen ikke er en av kildene. Videre begrunner han godt valg av stavemåte på personnavn og forklarer hvordan en skal skille identiske stedsnavn som t.d. Myklebostad på Engeløya og Myklebostad i Leiranger. 

Til sammen inneholder boka personaldata fra 99 ulike bygder. I tillegg kommer hele 10 sider med personer som bor på ukjent sted i Leiranger eller Steigen, samt andre steder utenfor kjerneområdene i Grytøyr og Linds bøker.

Nummersystemet et lett å finne ut av. Innenfor hver bygd starter det første kjente paret med nr 1 (dog noen ganger med nr 2) som oftest på 1600-tallet.  Hvis en person kommer fra kjente foreldre eller etablerer seg i et nytt par i eller utenfor bygda gis en par-nummer-referanse i parantes.

Par 47 i Berg, Ole Ediasen 1773-1858 (30) gifter seg i 1803 med Synneve Ediesdatter 1775-1840 (Haug 49) og får fem barn, nr 1 Edias 1806 (61) osv. Dette kan vi lese slik:
Ole Ediasen har kun tall i parantesen. Han kommer derfor fra Berg, foreldrene hans er par 30. Her gjenfinner vi han som barn nr 3 med referanse (47). Synneve Ediesdatter kommer fra (Haug 49). Bygdene står alfabetisk i boka og vi finner henne som barn nr 2 i par 49 på Haug, her med referansen (Berg 47).
Førstefødte barn Edias 1806 (61) har kun tall i parantesen, ergo etablerer han seg i foreldrenes bygd, Berg. Enkelt, ikke sant?

Systemet er ikke unikt for denne boka, mange slektsbøker er bygd opp slik. I tillegg bruker Grytøyr serien 500 for ugifte foreldre. Dette er en sensitiv klassifisering som mange ikke liker. Forfatteren presiserer derfor at han i neste bind, som dekker tiden etter 1900, plasserer gifte og ugifte foreldre i samme nummerserie. Serien 600 omtaler familier bosatt utenfor Steigen prestegjeld, bl.a. Hamarøy, Lødingen m.v.

Til slutt i boka har Grytøyr et par – og foreldreregister på 63 sider med hele 3.357 parforhold. Personer som ikke har dannet par finner vi ikke i registeret, men gifte, barnløse par er med. Det samme er par der bare ett navn er registrert i kildene. Til sammen utgjør lista over 6.600 navngitte personer.

Antall navn i boka vil jeg anslå til langt over 18.000. Sjøl om antallet omfatter samme person flere ganger - først som barn og så i et eller flere parforhold - er det et imponerende materiale han har utarbeidet.

Denne anmelder har ikke hatt tid til å sjekke enkeltopplysninger i slektsboka mot skanna kirkebøker på nett eller originalkilder. Feil vil det sikkert være, noe forfatteren også forklarer i forordet. Men dette endrer ikke en tomme på hovedinntrykket:

Bjørn Grytøyr har levert ei førsteklasses slektsbok som vil stå som en bauta for oss slektsforskere i generasjoner framover. Det er bare å kaste hatten i lufta og rope høgt HURRA! – samt håpe at bind 2 blir utgitt om ikke så lenge.

Omtalt av Viggo Eide 

Slektsbok Syvende far i Steigen og andre slektninger, bind 1
453 sider, innbundet 25 * 17,5 cm
Utgiver:
Bjørn Grytøyr 2015
Pris kr 350,-

torsdag 9. april 2015

Hverdag i ruinene - Bodø 1940-1945

Historiker Linda Haukland ga i 2012 ut den første, grundige boka om livet i Bodø under krigen. Hovedfokus er hverdagslivet, men forfatteren går både i bredden og dybden for å sette bodøværingenes krigsopplevelser i sin sammenheng. Dette er ei populærvitenskapelig fortelling med faghistorisk tyngde. Kildene er både skriftlige om muntlige, og det er nok de mange opplysninger, historier og opplevelser fra ca 25 tidsvitner som gir boka en dynamikk som fenger de fleste leserne.

Hverdag i ruinene
er inndelt i fire bolker. Den første delen beskriver månedene før krigen kom til Norge 9. april og tida fram til den store bombedagen 27. mai da nesten hele Bodø gikk opp i brann etter et omfattende tysk terrorangrep på en nesten demilitarisert kystby. Haukland plasserer Bodø på kartet og beskriver lokale initiativ for å hjelpe Finland under «vinterkrigen» mot Sovjetunionen november 1939 til mars 1940. Når krigens alvor går opp for bodøværingene starter mange friville lag og nye aksjoner arbeidet med dekke forventede sivile og militære behov.


Krigens handlinger både i Sør-Norge, på Helgeland og ikke minst de enorme slagene i og rundt Narvik i nord vekket opp både privatpersoner, bedriftseiere og offentlig forvaltning. Evakuering av varer og utstyr startet tidlig opp, etterfulgt av evakuering av befolkningen til nærliggende kommuner, i første rekke herredet Bodin som omkranset byen. Derfor omkom bare 15 personer – sivile og militære – om ettermiddagen 27. mai 1940 da 200 sprengbomber og 1000 brannbomber utslettet byens sentrum og 60 % av bolighusene. Dessverre opplevde både butikker og privathus en betydelig plyndring i dagene etterpå.


Den andre delen av boka omhandler vanlige folks hverdagsliv med store og små problemer. Her kommer en rik variasjon av opplevelser og hendelser – sett nedenfra - som viser at mange opplevde det samme. Samtidig poengterer historiker Linda Haukland at det ikke er grunn til å kalle summen av krigserfaringene som en kollektiv bevissthet eller felles offisiell historie. Her briljerer hun også med godt språk og en fin blanding av skriftlige kilder og personlige anekdoter. 



Den tredje bolken fokuserer på det mer farlige, tyske soldater, sikkerhetspolitiet, NS-medlemmer og det store innslag av krigsfanger på halvøya. Siviles kontakt med vanlige soldater var mer vennlig på landet enn i byen. Men en fordobling av innbyggertallet i en husvill by skapte situasjoner som mange ganger fikk et negativt utfall. Et NS-medlem – torturisten Jonny Larsen – er spesielt omtalt. Han ble også dømt til døden etter krigen og henrettet på Bremnes fort nord for Bodø. Det er godt å lese at tidsvitnene, som i 1947 mente at straffen var fortjent, i dag ser på saken med mildere øyne: «straffen var for streng».


Bokas fjerde bolk er en kort gjennomgang av kapitulasjon og fred, festiviteter og hjemsending av krigsfanger, før den nye hverdagen kommer, men: «Bodø ble aldri det samme igjen etter andre verdenskrig».


Hverdag i ruinene er rikt illustrert med et vell av sort/hvitt-fotos og dokumenter, tabeller og faktabokser. Av naturlige grunner er mange fotos i lite format. Dessverre gir ikke trykkingen alle bildene full rettferdighet, noen blir for matt.


Totalt sett gir Linda Hauklands «Hverdag i ruinene» et godt tverrsnitt av Bodø under krigen og den kan trygt anbefales for historisk interessert, også dem som ikke er hjemmehørende i byen.


Omtalt av Viggo Eide
Linda Haukland
Hverdag i ruinene
Bodø 1940-1945

270 sider, innbundet 21,5 *21,5 cm
Orkana Akademisk 2012

Pris kr 379

onsdag 31. desember 2014

Saltstraumboka 2014


Sjuende utgave av Saltstraumboka står støtt med en fot i fortida og en i samtida. For å starte med det sistnevnte, samtidsstoffet består av fakta som har interesse i lang tid. 50-årskonfirmanter, avgangsklassen 2014 og Saltstraumen Nærmiljøsenter gir viktig personalinformasjon. Presentasjon av naturen rundt og i Straumen utfyller årboka som kilde for framtidige lesere. Ca 15 av 120 sider er samtidsstoff og balanserer det historiske på en fortreffelig måte, i år også.

De historiske artiklene varierer i innhold og lengde. Boka starter med to artikler om 1814, et naturlig emne i 2014. Arild Larsen beskriver over åtte sider hvordan livet i «Straumen 1814» var, med utgangspunkt i folketellinga 1801. Årene under napoleonskrigene (1807-14) var tøffe pga blokade, varemangel, uår og sviktende fiske. Alle gårdene i Straumen og Sundan er beskrevet, med antall sjøleiere, husmenn/strandsittere og innerster. Hverdagslivet et meget godt fortalt ut fra statistikk og historiske bøker. En vinkling som andre årbøker gjerne kunne ta Saltstraumboka etter i sine utgivelser. Enn så lenge, les denne artikkelen.

Den andre 1814-artikkelen omhandler valgmannen Eric Blix, handelsmann og skipper i Kapstøa, som var én av to valgmenn fra Bodø prestegjeld til amtsvalgmøtet i Nordlands amt i forkant av Riksforsamlinga på Eidsvoll. Odd Willy Hansen gir en fin redegjørelse for Blix sitt liv og virke, og om Kapstøas videre skjebne. Handelsstedet ble avviklet i 1895. Verken Eric Johan Blix eller noen andre nordlendinger møtte på Eidsvoll fordi amtmann Elster på Bodøgård aldri innkalte til noe amtsmøte. Men Blix fikk i alle fall et tillitsvotum fra mennene i kirkesognet. Han var respektert blant sine egne.

Et annet tidsbilde av livet ved Saltstraumen er Gudmund Solstads flotte resyme av Paul Knaplunds erindringer fra tiden før han emigrerte til Amerika i 1906. Knaplund ble historieprofessor i Wisconsin, og ga ut memoarene «Mornings – old and new» i 1963. Den første delen – de norske erindringene – ble omsatt av samme Solstad og gitt ut av historielaget i 2011. Jeg synes det er helt i orden at oversetteren lager et resyme av sitt tidligere arbeid. Han begår ingen bokmelding, men gir oss et grundig tidsbilde av et samfunn som hadde gjennomgått forholdsvis få endringer siden 1850-tallet og som knapt ble vesentlig endret før krig og okkupasjon kom til landet. Sett i sammenheng med 1814-artikkelen og 1906-erindringene er en epoke på langt over hundre år godt beskrevet i Saltstraumboka 2014. 


Mange årbøker mangler stoff om kvinnene i bygda. Slik er det heldigvis ikke i Saltstraumboka. To varme lærerinneportretter, utdrag av ei minnebok og generelt mye om kvinnenes oppgaver i hverdag og slit kan vi lese om i flere artikler. Ei heller det samiske perspektivet mangler, i år med to artikler bl.a. om Saltfjellet reinbeitedistrikt som dekker sørsiden av Saltstraumen-området. Hvor hav møter fjell og bumann møter nomader har det samiske innslaget alltid vært betydelig. Og til fjelltravere i området: Per Karlso/Per Karlsa var same.

Årets bok er ei Sareptas krukke med en variasjon av artikler om mye forskjellig fra Lofothesten, kongebesøk, korn og kvern, til krig og okkupasjon. Dessuten fortsetter redaksjonen sin stødige hånd med en lekker og ryddig layout. 


I en artikkel har imidlertid redaksjonen sovet i timen. En i utgangspunktet flott sak om en krigsseiler, som omkom under en konvoi i Nord-atlanteren i 1943, har flere skrivefeil som skjemmer leseropplevelsen. Trist.

Uansett svekker ikke dette inntrykket av ei solid årbok 2014 for Saltstraumen som alle med røtter i området kan lese med godt utbytte.


Omtalt av Viggo Eide

Saltstraumboka 2014
120 sider, innbundet 28 * 20 cm
Utgiver: Saltstraumen museum 2014
Pris kr 250,-
http://saltstraumen-museum.wips.no

fredag 19. desember 2014

Fauskeboka 2014

Fauskeboka 2014 – folk før er den andre årgangen Fauske Slektshistorielag gir ut etter et mangeårig kommunalt feilskjær. Kjernen i boka er artikler om og fra den gamle tid, hele 27 i tallet på 117 sider. Det blir nesten litt for mye gamledager, sjøl om dette nok er en reaksjon på den kommunale årsrevyen som tidlige seilte under dette flagget. Jeg kommer tilbake til dette til slutt. 2014-utgaven er uten tvil et solid produkt.

Fauskeboka ikke har noe hovedtema eller rød tråd. Vel, tråden er nok de mange gode historiene. 12 av de 27 artiklene står redaksjonens tre medlemmer for, dvs godt halve boka. Else Gylseth Nilsen har to varme personportretter; Om forretningskvinna ”Minken” som solgte damehatter og brudekjoler og hjalp fauskedamene å kle seg på moderne vis fra 1930 til 1970-tallet. Og om altmuligmannen Edmund Olsen fra Sjønstå. Begge disse artiklene trigger leseren, dette er godt laget og kunne vært på flere sider.

Det er de nære ting som møter oss gjennom Fauskeboka, ei gravstøtte, en bil med sjel, skihopperhistorier - faktisk tre slike – og et rikt bildegalleri, hele 160 fotos ifølge redaksjonen. For lokalhistorisk interesserte i indre Salten er dette ei god bok. For de som ikke sogner til distriktet er det flere interessante artikler. Jeg vil framheve artikkelen om den folkekjære sogneprest Rudolf Tønder. Han tjente flere steder nordpå og var ingen A4-prest. Tønder virket 20 år på Fauske, og hans dramatiske endelikt i Saltdalselva rystet alle, langt utenfor menigheten. Rudolf Tønders ikoniske livshistorie er nøkternt framstilt med en rekke fotografier fra reiser og tjeneste.

Hvorfor er ”Fauske sentrum” akkurat der det er? Hvorfor kom handelssenteret på gården Fauske vestre, i stedet for Finneid, Leivset eller Venset, enn si gruvesamfunnet Sulitjelma? Redaksjonsmedlem, og leder i slektshistorielaget, Kjell Bakken redegjør for utviklinga og følger opp med Ole Tobias Olsens fauskefotos fra 1873. Hele tre artikler som samlet gir et godt innblikk i sentraliseringstrekkene som skapte handelssentrumet. Interessant, og en god måte å formidle nyervervet kunnskap.

Ei årbok har plass til mange slags temaer. Skoleklassers skipsadopsjon av utenriksfartøy og brevveksling med kaptein og mannskap har mange lesere opplevd sjøl. I boka får vi en flott historie om flere slike adopsjoner som ga bygdeelevene et friskt pust fra den store verden. Såkalte smale emner som går i dybden fenger gjerne leserne, og redaksjonen lover en fortsettelse i neste års Fauskebok.

Rundt 1950 emigrerte et par valnesfjordfamilier til Australia. Vi leser om forhistorien som startet i 1924 og får et godt innblikk i immigrantenes hverdag på den andre siden av kloden. Husbygging, jobb, ekteskap og skilsmisser, mange vet ikke om den modere emigrasjonen til dette kontinentet. Menneskenes liv er godt gjenfortalt, også om de gangene de kom på besøk i gamlelandet.

Fauskeboka har noen forbedringspunkter å jobbe med til neste utgave. Språklige feil irriterer unødvendig. Normal rettskrivning er viktig, komma foran ordet ”men” og bedre korrekturlesning må til. I artikkelen om fire guttunges skihopping i Sulis skriver forfatteren ”den tysk-østerriske hoppuka” fem ganger på fire forskjellige måter. Bare én gang er uttrykket stavet korrekt. Dessuten tror jeg at redaksjonen er for tilbakeholden med å endre tekst i innsendte artikler. Når en frase gjentas to ganger i samme setning burde redaktørene skrevet om setningen.

Årbøker skal i hovedsak være historiske, men de skal også fenge leserne. Derfor bør en framtidige årbøker ha flere artiklene som dekker den nære historie, der leserne gjenkjenner personer, steder og hendelser fra sitt eget liv. Fauskeboka har én slik artikkel, om torgselgere på 80- og 90-tallet. Tenk målgruppenes alder, også de som ble født etter at fjernsynet kom i 1964.

Totalt sett er Fauskeboka 2014 ei god bok. Mange gode historier, et rikt bildemateriale og stoff fra alle kommunens hovedområder: Valnesfjord, Fauske og Sulitjelma. Kvinnene er med i mange artikler, her er ingen mannsdominans. En lett redigert barnefortelling passer godt inn blant reportasjene. Jeg ser fram til neste års utgave. 

 Omtalt av Viggo Eide

Fauskeboka 2014
117 sider, innbundet 28 * 20 cm
Utgiver:
Fauske Slektshistorielag 2014
Pris kr 250,-

http://www.fauskeslektshistorielag.no/

søndag 5. januar 2014

Saltstraumboka 2013



Saltstraumboka er med sin sjette utgave 2013 godt etablert blant de gode lokalhistoriske årbøkene. Årets bok har 31 store og små artikler på 114 nettosider og inneholder emner og historier som absolutt er av interesse for historieinteresserte, også utenfor bygdas egen krets. Mange gode illustrasjoner gjør boka både lettlest og tiltrekkende.

Spesielt og positivt i 2013-utgaven er at redaksjonen velger å markere stemmerettsjubileet – 100 år med allmenn stemmerett for kvinner. Nesten halve boka har artikler med et klart kvinneperspektiv; skrevet av kvinner, omhandler kvinner og levd liv med vekt på kvinnenes innsats i heim, omsorg og gårdsdrift. Jeg synes at årets tema er flott gjennomført og har en helhet som høyner leseropplevelsen. 


I et samfunn nesten fritt for leger var Martha i Ripnes god å ty til når ulykken var ute. Mange fikk hjelp av henne. Trolldom var det ikke, men tradisjonsgods overlevert fra eldre familiemedlemmer. Og når kvinner tok en utdannelse var det gjerne innenfor helsestellet, slik vi leser om jordmor Olga Kvarv og diakonisse Laura Hasselberg (th.). Sistnevnte faktisk i to artikler. Artiklene om Straumen sanitetsforening, ho Tordis puinn Fjell og Anna Marvoll gir alle gode portretter av kvinneliv før.

Skolehistorie får vi gjennom markeringen av 25 årsjubileet til den nye fellesskola - et resultat av veier og bruer som kom på slutten av 1970-tallet. Karl Jan Solstad forteller om omgangsskola og refererer fra omgangsskolelærar Gerhard Pedersens observasjoner på 1860-tallet. Her er ikke pedagogikken mest framtredende, men dagligliv, sosiale forhold og friluftsliv. Innen skolehistorien vil jeg trekke fra Per Bjørn Pedersens korte epistler om skoletannlegen og ”50-øresbanken: Skolesparing fra sjuårsalderen. Små fornøyelige perler viser at kort også kan være godt.

Krigsseilernes saga får et nytt kapittel i historien til krigsseileren Gunnar Jenssen fra Hella. Artikkelen er en innertier, ettersom mange lesere i disse tider fordyper seg i den populære krigsseilertrilogien til forfatteren Jon Michelet. Den lokale krigsseileren portretteres varmt, og jeg merket meg episoden da hans mor på Straumøya ”hørte hans rop” da han i 1941 ble torpedert et stykke sørvest for Irland.

Det faller naturlig at neste artikkel i Saltstraumboka 2013 også er en kriger, Afghanistanveteranen Fredrik Lind Irgens – et portrett i serien utflytta straumværinger.

Redaksjonen har en god hånd med integreringen av dagsaktuelle temaer blant det historiske stoffet. Her vil jeg trekke fram den gode artikkelen om fuglelivet på sjø og i fjæra rundt Saltstraumen. Lenger bak i boka også supplert med tre sider om Sundstraumlian naturreservat. Natur er også kulturhistorie, og stoff om friluftsliv kan fenge flere lesere utenfor målgruppa.

Kystkultur er en rød tråd i svært mange årbøker, naturligvis. Men selfangst er sjelden omtalt. I 2013-boka får vi lese om familien Schjelderups ishavsfangst gjennom vel 50 år fra Skånland handelssted. Et ukjent emne som viser kystens internasjonale virksomhet fra Arktisk til Antarktisk. Her finnes sikkert stoff til framtidige årbøker.

Slektshistoriske elementer finner vi i noen artikler. Det burde vært minst en slik artikkel i hver årbok. Vekslingen mellom mange korte og noen lengre artikler fungerer utmerket, og boka har som vanlig stor overføringsverdi til andre nordlandske bygder. Helt til slutt i Saltstraumboka 2013 finner vi et kart over området som hjelper leserne som ikke er lokalkjente til følge historiene gjennom geografien.

Omtalt av Viggo Eide
Saltstraumboka 2013
120 sider, innbundet 28 * 20 cm
Utgiver: Saltstraumen museum 2013
Pris kr 250,-
http://saltstraumen-museum.wips.no/